|
Teikning frå 1850 av Stedje gamle stavkyrkje. Denne var fjordundskyrkje. (Foto © Fylkesarkivet) |
I mellomalderen fanst det i alt 92 kyrkjer i fylket:
24 kyrkjer og kapell i Nordfjord, 21 i Sunnfjord, 35 i indre Sogn og 12 i ytre Sogn. Kyrkjene hadde ulik status: Øvst trona dei såkalla "fjordungskyrkjene".
|
Hopperstad stavkyrkje var fjordungskyrkje. (Foto: Asle Veien, NRK) |
Øvst trona dei såkalla fjordungskyrkjene, som låg på Nordfjordeid, Vereide, Bru (Svanøy), Askvoll, Hopperstad i Vik, Rygg i Aurland, Tønjum i Lærdal og Stedje i Sogndal.
Desse kyrkjene måtte m.a. betale større tiend (avgift til bispestolen) enn dei andre kyrkjene. Men utover at presten i Stedje hadde ein slags formyndarfunksjon for omkringliggjande sokn, veit ein lite om fjordungskyrkjene si rolle i det lokale kyrkjehierarkiet.
Privatfolk bygde og eigde kyrkjene
I tidleg mellomalder vart det bygt ei mengd kyrkjer kring om i bygdene. Kyrkjene vart bygde av privatfolk, og oftast var dei meint å tene som reine private kapell for storbonden sjølv. Men dei fleste av desse kyrkjene gjekk med tida over til å fungere som vanlege soknekyrkjer for ålmenta. I mellomalderen vert desse kyrkjene difor nemnde som soknekyrkjer.
Men langt fram på 1800-talet var kyrkjene framleis eigde av ein eller fleire privatfolk som fekk tiendeinntektene frå dei.
|
Hove steinkyrkje i Vik var privatkapell og høgendeskyrkje. (Foto: Asle Veien, NRK) |
Høgendeskyrkjer
Den "lågaste" gruppa mellomalderkyrkjer vart kalla "høgendeskyrkjer". Desse tente antan som reine private kapell, eller låg slik til at dei berre tente som kapell under prestar i andre kyrkjer.
Eit godt døme på ei høgendeskyrkje finn ein i Vik, der
Hopperstad stavkyrkje både var fjordungskyrkje og soknekyrkje, medan
Hove steinkyrkje, berre ein knapp kilometer unna, var privatkapell og "høgendeskyrkje".
Organisering av prestegjeld og prosti
Den store bylle- og lungepesten som vert kalla Svartedauden, herja landet frå 1349. Berre ein tredjedel av det norske folket overlevde. Prestane var like dødelege som andre, og i mangel på prestar, vart dei attlevande sette til teneste i fleire kyrkjer i distriktet.
Dette var opphavet til det som etter reformasjonen i 1536 fekk fastare organisering i prestegjeld. Frå same tid fekk vi inn eit regionalt ledd som vart kalla prosti.
Denne organiseringa med bispedøme, prosti og prestegjeld har halde seg fram til i dag, medan grensene for både bispedøme, prosti og prestegjeld har vore endra fram gjennom åra.