Les prekenen til biskop Kjølaas

Vi har lest en av de mest kjente fortellingene fra bibelhistorien. Vi husker den fra bibelhistorien. På Kirkenes folkeskole var vi en gutteklasse på 25 elever. En svært aktiv klasse for å si det pent. Men når bibelhistorien ble fortalt, var det stille, dørgende stille. Da satt vi gutter med store øyne og lyttet. Læreren, eller «frøken» som det het den gang, kunne fortelle. Hun var fra Kvænangen og snakket et språk vi forsto. Mesopotamia, Egypt og Kanaan flyttet inn i klasserommet. Vi kjente nesten lukten av røkelse og myrra.

En av de store fortellingene fra bibelhistorien var akkurat denne: om den merkelige manna som falt ned fra himmelen, den som folk sanket som rim fra bakken om morgenen. Fortellingene i GT om Moses og israelsfolket skapte begeistring. De talte til fantasien. Så mange forklaringer var ikke nødvendig, heller ikke moralisering. Vi skjønte hva det gjaldt. Dette var ikke bare historie. Fortellingene talte også om oss og vårt liv.

Læreren kunne nok forklare hva manna var, at det kanskje kunne være en slags lav som vokser i Sinai-ørkenen, eller at det kunne være dråper av stivnet plantesaft som var som gryn før soloppgang. Men det hadde ikke så stor interesse. Slike forklaringer skapte ingen undring. Vi bodde på helt andre breddegrader. Flora og fauna i ørkenen hadde lite med vår hverdag å gjøre. Vi skjønte nok godt hvordan det så ut når manna lå som rim på bakken. Men det som vakte undring, var Gud. Han ga mat til et utakknemlig og misfornøyd folk, til en vrang og vantro slekt, og alle fikk nok mat.

Det er forunderlig å høre om Herren Gud som ga folket brød i ørkenen. Folkets innsats er ikke annet enn knurring, misnøye og mistro. Men Gud svarer ikke med torden og trusler. Han gir dem brødet fra himmelen. Han lar ikke et utakknemlige folk bukke under i ødemarken. Folket glemte Gud, men han glemte ikke dem. Folket forsto ikke hva det var, et fint kornet lag bortover ørkenen. «Hva er det?» spurte folket. «Det er det brødet Herren har gitt dere til mat,» svarte Moses. Værsågod! Det var bare å ta for seg. Men bare for i dag. Det nytter ikke å samle i spann og spiskammer. For det merkelige brødet står ikke til i morgen. Det holder bare én dag, så går det makk i det.

Det er ikke rart vi smågutter ble fulle av undring. For oss var dette et under. En slik fortelling satte sine dype spor i et guttesinn, om en stor og forunderlig Gud. Slik var det også for israelsfolket. Dette er en av de viktigste hendelsene i deres historie, en hendelse som tolkes på nytt og på nytt i Bibelen. Her er mye mer enn naturens rike gaver. Dem kan vi langt på vei forklare med forstanden. Men underet er det som skjer med mannaen. Det er nok til alle. Noen samler mye, andre klarer bare å samle litt. Men det viser seg at alle blir mette, både de som har mye og de som har lite. Hva skal de så spise i morgen? Når den nye dagen kommer, er det som ble samlet i går, ødelagt. Men utenfor venter mer. Likeså neste dag og neste dag og neste dag, i hele 40 år. Etter hvert lærte de seg en lekse: Jeg får ta imot hver ny dag fra Herrens hånd!

I nøden viser Gud hvem han er. Han berget israelsfolket fra slaveriet i Egypt. Men folket var kommet fra asken til ilden. Det var en ufattelig avstand fra kjøttgrytene i Egypt til det farefulle slitet i ørkenen. Men Gud viser hvem han er. I Bibelen tolkes dette slik: «Du er en Gud som tilgir, du er nådig og barmhjertig, langmodig og rik på miskunn; og du forlot dem ikke.» (Neh 9:17)

Slik åpenbarer Gud sin herlighet. Gud er skjult for vårt øye. Vi kan ikke se ham, og vi tåler det heller ikke. Men han gir oss tegn for å vise oss hvem han er. Mannaunderet i ørkenen er et slikt tegn. Det gjør et overveldende inntrykk på alle som opplever underet og forstår tegnet. Tegnet peker på Guds omsorg og barmhjertighet som er sterkere enn Guds vrede og straff. Det er budskapet i tegnet. Ikke for at vi skal forstå Gud, for det gjør vi aldri. Gud er Gud, og mennesket er menneske. Og vi skal akte hans hellige navn, tjene og elske ham.

Men her er mer. Gud har en hensikt med det som skjer. - Jeg vil prøve folket, sier Gud til Moses. - Når Moses ser tilbake på det som skjedde mange år senere, sier han til folket: Gud «gav deg manna, en mat som hverken du eller dine fedre kjente til. Slik ville han la deg forstå at mennesket ikke lever bare av brød, men av hvert ord som kommer fra Herrens munn.» (5 Mos 8:3)

Brødet er viktig. Det er Guds gave til oss, men samtidig er det djevelens største fristelse. Da Jesus begynte sin gjerning, dro han ut i ørkenen. Der fastet han i 40 dager. Da han ble svak, kom djevelen til ham. Den første fristelsen gjaldt brødet: «Er du Guds Sønn, så si at disse steinene skal bli til brød!» (Matt 4:3) Selvsagt knyttet djevelen den første fristelsen til brødet. Mennesket er jo et biologisk vesen. Vi må spise for å leve, ellers dør vi. Djevelen er listig. Han utnytter våre behov og svakheter. «Hvorfor ikke være fornuftig,» sier djevelen. «Hva slags glede har du av at menneskeheten sulter ihjel? Et klokt menneske må inngå kompromisser. Er det ikke bedre å preke Guds ord for fulle mager enn for tomme?»

Jesus nekter ikke for at brødet er nødvendig. Da han lærte disiplene sine å be, satte han brødet i sentrum: «Gi oss i dag vårt daglige brød!» Men han passet på at rekkefølgen ble riktig. Spørsmålet om brødet må komme på riktig plass i livet. Først kommer navnet: «La ditt navn holdes hellig!» Så kommer riket: «La ditt rike komme!» Deretter viljen: «La din vilje skje!» Så først kan vi skjønne hemmeligheten med brødet: «Gi oss i dag vårt daglige brød!»

Brødet er Guds gave. I den lille katekismen sier Martin Luther at brødet er «alt vi trenger for å leve.» Når vi taler om brødet, heter det ikke lenger «du» eller «deg», «jeg» eller «meg», men det heter «vi» og «oss». Det heter ikke: Gi meg i dag mitt daglige brød! Brødet er gitt til oss, til fellesskapet, til menneskene på Guds jord. Moses sa: «Dette er det påbud Herren har gitt: Sank av dette så mye som dere trenger ...» «Da de målte det ..., hadde den som hadde sanket mye, ikke noe til overs, og den som hadde sanket lite, manglet ingenting.» Dersom noen sanket for mye, gikk det makk i det.

Gud viser oss en ny livsorden. Den står i skarp kontrast til vår nåværende verdenshusholdning. Brødet skal rekke til alle, om det bare fordeles rett. Jeg er ingen ekspert på økonomi eller politikk. Men gudsordet peker på et felles ansvar som vi har: Vi skal ikke samle for oss selv i egoisme eller frykt for fremtiden. Det fører til alles krig mot alle. Brødet er allerede urettferdig fordelt, og forskjellene er himmelropende. Kommer det av at vi har glemt ham som gir oss brødet? Har vi glemt de fattige? Om vi har glemt dem, har ikke Gud glemt. Brødet kommer ovenfra, og det er gitt til alle.

Vi vet at det er slik, men allikevel er det ikke slik. Vi har latt oss friste. Brødet er tatt ut av den gode givers hender, og det har havnet i Mammons hender. Pengeguden og Tomhetens herre høster nå æren for det. Er økonomismen blitt vår nye religion, troen på at pengene løser alle våre problemer og styrer våre avgjørelser? Økonomi, penger og lønnsomhet er blitt de nye magiske ordene. De fyller verden. Hvert kne bøyer seg for dem, både de som er på jorden og under jorden. De er denne tidens gud, han som vi venter oss alt godt av.

Mennesket kan dø av å leve bare av brød. Men det blir ingen skjønn død. Vi trenger noe å leve for, ikke bare noe å leve av. Livet har to retninger. Den ene utover mot tingenes verden, den andre innover mot åndens verden. I vår vestlige verden har vi vendt oppmerksomheten mer og mer utover. Det er den retningen vi holder på å etterlate som arv til våre etterkommere. Vi blir fattigere og fattigere på tro, håp og kjærlighet. Vår indre tomhet er den største trusselen mot fremtiden. Mange gode mennesker mister muligheten til å leve troens liv. Vi er opptatt av brødet, men glemmer ham som gir oss brødet. Da taper vi også brødets velsignelse, gleden og takknemligheten over livet. Da er vi overlatt til denne verdens ørken, og den byr oss ikke annet en stein og visne strå.

Det er bittert å være fattig. Mangelen på brød for verdens fattige roper på rettferdighet. Men den psykiske og åndelige fattigdommen er også bitter. Mange, mange mennesker, også i denne byen, har ingen som venter på dem. Et menneske som ikke er elsket, selv om det er aldri så velstående, er like fattig som som den som ligger i rennesteinen, eller kanskje fattigere. Uansett hvor vi bor, er vi omgitt av mennesker som roper etter brød.

Det er alltid noen vi kan se og hjelpe. Men vi bør begynne med vår egen fattigdom. Vi som er her, har nok brød å spise. Men Jesus sier at livet er mer enn maten. Mennesket lever ikke bare av brød, men av hvert ord som kommer fra Guds munn. Vår hunger kan vi ikke stille ved større materielt forbruk. Det gjør bare sulten verre.

Hvem skal gi oss brød fra himmelen? Hvem skal være vår veiviser og redningsmann? Vi må ha en veiviser vi kan stole på, en befrier og redningsmann, en som er større enn Moses, en som er sendt av Gud. Vår redningsmann er Jesus Kristus. Han forklarer oss hva brødunderet i ørkenen betyr for oss: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Moses gav dere ikke brødet fra himmelen; det er min Far som gir dere det sanne brød fra himmelen. Guds brød er det brød som kommer ned fra himmelen og gir verden liv.» Og så fortsetter Jesus: «Jeg er livets brød. Den som kommer til meg, skal ikke hungre, og den som tror på meg, skal aldri tørste.» (Joh 6:32-35)

Gud gir oss liv i overflod. Han gir oss livet her på jorden. Han lar vårt legeme leve, hjertet slå og hjernen arbeide og tenke. Vi får sette oss til bords og spise og drikke. Maten blir ett med kroppen, og den forvandles til arbeid og bevissthet, til tanker og bønner. Vi forstår ikke hvordan det går til, men det skjer så lenge Gud lar det skje.

Nå gir Gud oss også livets brød. Han sender livets Herre til verden for at han skal gi oss sitt liv, det evige livet. Han er både brødet og ordet fra Gud. Han er tegnet på Guds redning og omsorg for oss. Dette tegnet er mer enn det som skjedde i ørkenen med israelsfolket. De spiste av brødet og ble mette, dag for dag. Men det brødet var bare for dem. Men det sanne brødet fra himmelen gir oss mer enn mette mager. Det gir verden liv. Det gir et liv som aldri dør. Dette livet kommer fra livets kilde, fra Gud selv. Den som spiser av dette brødet, skal ikke hungre mer. Det stiller hungeren etter mening i meningsløsheten, etter å få leve når døden truer, etter å få oppleve en ny morgen når det virkelig er mørkt i livet.

Dette livet har Jesus kommet for å gi verden. Han er livets brød. Derfor skal vi tro på ham og komme til ham. Apostelen Johannes så dette og fortsto det. Han så sammenhengen mellom mannaunderet i ørkenen og Jesus Kristus. Derfor skrev han: «... livet ble åpenbaret, vi har sett det og vitner om det og forkynner dere det evig liv, som var hos Faderen og ble åpenbaret for oss.» «... det vi har sett med våre øyne, det vi så og våre hender tok på, om det bærer vi bud, om livets ord.» (1 Joh 1:2 og 1b)

Da Jesus var i samtale med folket om livets brød, reagerte de helt menneskelig. Jesus hadde nettopp mettet 5000. Det var stor begeistring: Dette var mannaunderet på nytt! Her var den nye Moses! Ham kunne de bruke i sin kamp for frihet og brød. Tenk å få en leder som kunne gi brød til folkemassene! Den politiker som klarer det, er garantert å lykkes. -

Men Jesus setter fingeren på det ømme punktet: Folket så bare brødet, ikke tegnet fra Gud. Brødet er tegn på noe mer og større: Guds rike er nær! Nå er det tid for omvendelse og tro. Jesus har vist oss hvor viktig det er at de sultne får brød.

Men Jesus peker på et enda dypere problem. Det henger sammen med vår onde og egoistiske vilje, den som alltid setter meg selv først. Den volder konflikter og lidelser, uansett hvor godt vi får det. Derfor lærte Jesus oss å be: «Gi oss i dag vårt daglige brød!» Men like etter følger en annen bønn: «Forlat oss vår skyld, som vi og forlater våre skyldnere!» Begge deler hører sammen i den kristne tro.

Den sammenhengen ser vi ikke bare i fortellingen om mannaunderet i ørkenen. Vi ser den også i nattverden. Nattverdbrødet er livets brød. Det er vanlig brød, bakt av menneskehender. Men det er mer enn brød. Det er «brødet som kommer fra himmelen og gir verden liv». Han som er livets brød, Kristus, ligger på alteret. Det er det store underet. «Dette er mitt legeme,» sier Jesus. «Det gis for dere.»

Men hvordan kan Kristi legeme være brød? Tenk nå ikke på hans jordiske legeme. Det ble forvandlet da Jesus sto opp fra døde. Det er den oppstandne Kristus som er i nattverden. Han ble forvandlet i graven. Han er den første som bærer den nye verdens skikkelse. Nå har han et himmelsk legeme. Det er fullt av salighet, av lys og herlighet, av uforgjengelighet og kraft. Alt dette finnes i Kristi legeme.

Denne gaven gir han oss i nattverden. Han trer ut av sin himmelske herlighet og kommer til oss. Det gjorde han en gang før, da han ble født som menneske i Betlehem. Da skjulte han guddommens fylde i en menneskeskikkelse. I nattverden trer han på nytt inn i vår verden. Men denne gangen skjer det i brødet. Så gir han oss den himmelske gaven, brødet fra himmelen, det som gir verden liv. Den himmelske skatten deles ut blant oss, til alle som tar imot.

Dette er ikke bare brødet for i dag. Det er livets brød. Det er Herren Kristus selv. Når du ta imot ham, blir han et stykke av deg selv. Hans liv lever i deg. Heller ikke det forstår vi, men slik er livet som aldri forgår.

Dagen i dag er Jesu Kristi dag. Søndagen er oppstandelsesdagen. I dag gir han oss sitt brød og liv, det evige liv. Fra gammelt av har Midtfastesøndag vært en gledens dag midt i fastetiden. Den innledes med ordene fra Jes 66:10: «Gled dere med Jerusalem, og fryd dere over henne, alle dere som har henne kjær!» Gleden kommer ikke først og fremst av at vi har bispevigsel. Men gleden kommer av Herren kommer til oss med livets brød. Som han sørget for sitt folk i ørkenen, skal han også sørge for sin kirke. Han leder den gjennom vanskelige tider, gjennom ørkenen. Det skjer ved mange tegn for at vi skal åpne oss for hans nåde.

Våre fargerike klær vitner om festen og høytiden. Men hva blir det så til? Gud ser etter troen hos oss. Han ser etter de tomme hendene som strekker seg ut mot ham, etter brødet, slik at han kan fylle dem med sin velsignelse.

I dag lød formaningen til meg: «Du skal rekke Herrens menighet Ordets brød ...» Må Gud gi at det skjer - nå og så lenge jeg lever!

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var, er og blir én sann Gud fra evighet til evighet!