De beste relikviene var nemlig kroppsdeler fra folk som var utnevnt til helgener etter sin død.
Arkeolog og forsker Øystein Ekroll sier folk ba ved relikviene for å få hjelp mot sykdom og ulykker, men mest får å komme seg gjennom skjærsilden.
Foto: Øyvind Arntsen / NRK– Ved å be til den helgenene som man har en relikvie av, som er i himmelen, så kan den helgene bære bønnene videre fram til gud, forteller arkeolog og forsker Øystein Ekroll ved NTNU.
Inflasjon i korsbiter og forhud
Selv om religionshistoriker Øystein Morten mener det faktisk er leggbeinet til Olav den hellige som ligger bevart i en kirke i Oslo, sier Ekroll at de fleste relikvier var falske.
– I middelalderen, fra 1200-1500, var det relikvier over alt, sier han.
Det var nemlig to måter katolikker kunne komme seg lettere gjennom skjærsilden, og opp til himmelen: Ved å betale avlat, eller ved å ha et relikvie fra en helgen, eller noe en helgen hadde tatt på.
Relikvier ble gjerne oppbevart i utsmykkede skriv, og var et bytte for plyndrere. Derfor fins det ikke så mange bevarte relikvier i dag.
Foto: Kulturhistorisk museum– Avlaten var det kun kirka som kunne kreve inn, men omreisende relikvieselgere kunne skaffe det folk ville ha, sier han.
Brystmelk fra Jomfru Maria var en stor slager, og Ekroll sier det var et umettelig marked for «fliser fra korset til Jesus».
– Man kunne nok reist et par hus med alt treverket som ble brukt, sier han.
Problemet med frelseren selv, var at han i følge kristen tro, sto opp fra de døde, og derfor var det ingen kroppsdeler igjen av ham på jorda. Men det visste gode selgere å gjøre noe med.
Han var nemlig oppvokst som jøde, derfor ble han også omskåret, og mange hevdet at de hadde fått tak i forhuden hans.
– Sannsynligvis var ingen ekte, men det var det eneste kropprelikviet av Jesus som man kunne argumentere for at hadde overlevd. Og det var meget ettertraktet, sier Ekroll.
Ikke ansett som makabert
Det ble absolutt ikke ansett som makabert å skjære helgener opp i biter for å dele ut til folk og kirker.
– Nei, tvert imot. For desto flere man delte en helgen på, jo mer skapte man muligheter for frelse, sier Ekroll.
Små biter av bevarte relikvier fra Selje.
Foto: Arild Nybø / NRKAlle kirker måtte dessuten ha en relikvie i alteret for at de skulle bli vigslet.
– Alstadhaug kirke i Nord-Trøndelag ligger det stadig en bit av fingeren til apostelen Peter, sier Ekroll.
– Er det sant?
– Det handler like mye om tro som om vitenskapelige bevis. Det er uhyre få relikvier vi kan dokumentere at stammer fra den og den personen, sier Ekroll.
Sluttet å dele opp lik
Relikviesalget tok så voldsomt av mot begynnelsen av 1500-tallet at de fleste hadde råd til å kjøpe seg ett eller annet personlig.
Men det var også mange som irriterte seg over at det hadde blitt et så stort falskt marked, og at svindlere tjente penger på å lure folk.
– Det vakte sterke reaksjoner, og blant annet fra Martin Luther som til slutt slo opp sine berømte «teser» på kirkedøra i Wittenberg i 1517.
I dag går det ganske kort tid mellom hver gang en person blir utnevnt til helgen, men det fører ikke til at flere har en bit av en helgen i stua.
– Relikvier står ikke like sterkt i dag, og folk blir ikke delt opp i biter. Man kan heller be på grava deres.
