Arne Okkenhaug (45) sitter på rommet til sønnen Emil.
Han viser frem energidrikk-samling, tennisutstyr, souvenirer og klassebilder.
På innsiden av et skap oppdaget familien at Emil hadde tatt vare på et ark med «godord» fra klassekameratene.
– Her står det blant annet «en av de snilleste jeg vet om» og «skaper alltid godt humør». Det er godt å finne sånne ting om gutten vår.
22. juli ble Emil drept på Utøya av mannen som Arne konsekvent omtaler som barnemorderen.
En 15 år gammel gutt som var på sin første politiske sommerleir ble brutalt revet vekk fra familien i Levanger. Igjen sitter foreldrene Arne og Ann Mari, og de to yngre søstrene Oda (14) og Maria (9) med den bunnløse sorgen.
Media fant andre syndebukker
Det har vært mange tunge stunder i etterkant av det umistelige tapet av sønnen.
Arne har tydd til løpeturer for å få samlet tankene. Etterpå har han hatt et behov for å skrive ned betraktninger og følelser.
– Rett etter Utøya opplevde vi en nasjonal støtte som var helt utrolig. Politikere, kongefamilie og folket viste en varm omsorg. Fine ord som at hat ikke skal møtes med hat, men kjærlighet, gjorde godt. Etter hvert synes jeg det ble et ensidig fokus i media om å finne andre syndebukker enn barnemorderen selv. Det sjokkerte meg at ansvaret ble skjøvet vekk fra gjerningspersonen. Jeg reagerte veldig sterkt på et oppslag der det sto at dersom politiet hadde vært til stede 28 minutter tidligere, så ville mange flere liv vært spart, forteller Arne ærlig.
Det endte i et leserbrev som ble publisert i flere aviser.
– Jeg forstår at noen stiller kritiske spørsmål, og jeg skjønner at noen pårørende er forbannet. Men jeg opplevde at den sterke enigheten om å støtte hverandre var i ferd med å smuldre opp, og media bidro til det. De fleste medieaktørene var seriøse, mens noen var for kjappe og tok for mye hensyn til sensasjon og inntjening, mener Arne.
Leserbrev ble delt 6000 ganger
Det andre leserbrevet med tittelen «Splitt og hersk etter 22. juli» spredte seg i en rasende fart på sosiale medier.
Det var angrepet på justisminister Knut Storberget som fikk Arne til å ta affære.
– Det var en dreining i dekningen, hvor enkeltpersoner ble mobbet etter 22. juli. Storberget var seriøs og ga svar etter beste evne. Men da oppslaget i en tabloidavis var bildet av ham og ordene «svada, et hån og si unnskyld» så havnet skuldrene mine opp til ørene. Det var så skammelig, sier han om forsiden.
«Jeg ønsker ikke å la enkelte medier sine forsøk på å skape bitterhet og hat mot andre personer enn barnemorderen få styre min hverdag» skrev Arne i leserbrevet.
Reaksjonene lot ikke vente på seg, og det var datteren Oda som gjorde Arne oppmerksom på at leserbrevet hadde blitt delt over 6000 ganger på Facebook.
– Jeg kunne ikke drømme om at det jeg måtte skrive for min egen del skulle få så stor respons. Jeg synes det var godt å oppleve den støtten, sier han.
Livet går videre
Dette førte til at han ble foreslått til Årets trønder 2011. Da ble Arne stille.
– Det kom noen tårer, og jeg måtte sjekke hvem som var i komiteen. Da jeg fikk vite de andre kandidatene, så kjente jeg en ydmykhet. Det var en ære å bli plassert ved siden av disse personene som jeg respekterer høyt, sier Arne.
Seks dager før de skjebnesvangre timene på Utøya var hele familien Okkenhaug på toppen av Galdhøpiggen, Norges høyeste fjell.
– Vi gikk fra den høyeste toppen til den dypeste dal, sier Arne stille.
– Jeg tenker ofte på Emil, og det er tungt innimellom. Men vi er ikke deprimerte eller syke. Vi har det også ålreit, men vi er i sorg, fastslår han.
Familien har prøvd å skjerme seg, og har prøvd å forholde seg til informasjon som de har fått gjennom bistandsadvokaten.
Det finnes detaljer som de ikke har noen interesse av å vite, som for eksempel hvilken ammunisjon som ble brukt.
– Vi forsøker å finne ut av sorgen over brått å ha mistet Emil. Livet går uansett videre, og vi skal fylle dagene våre med skole, jobb og aktiviteter. Slik vi alltid har gjort, men likevel er alt annerledes. Vi skal ikke synke hen i melankolien, men ta vare på hverandre. Barnemorderen skal ikke få gjøre oss noe mer vondt, avslutter Arne.