– 22. juli gjorde noe med meg personlig

Utenfor kontoret til manager Tor Evensen har Åge Aleksandersen nettopp parkert bilen.

Han tar opp mobilen, og ringer til Easypark. Den 62 år gamle rockeren forklarer entusiastisk hvordan den nye betalingsmetoden gjør parkeringsbøter til historie.

Men denne dagen har han hisset seg opp etter å ha hørt unnvikende svar om barnevernet fra en byråkrat på radioen. Da våknet samfunnsrefseren.

– Det var så temperaturløst, noen burde bare sagt at her skulle det ryddes opp, i stedet ble det «ja, vi prøver ...»

Åge sukker tungt. Det finnes fortsatt saker som gjør ham engasjert, som får ham til å heve stemmen eller som ender i en sang.

22. juli forandret alt

2011 har vært et berg- og dalbaneår for den folkekjære artisten.

Han lanserte plata «Furet værbitt», ga ut biografi ført i pennen av Ole Jacob Hoel, ble innlemmet i Rockheim Hall of Fame og ble gjenforent med Prudence i Namsos.

Men den mest spesielle dagen ble likevel 22. juli. Da ble alt snudd på hodet.

– Vi var i turnébussen på vei til Frostafestivalen da vi hørte om Utøya. Jeg fikk vite at noen skjøt barn på AUF-leiren på radioen. Magefølelsen min sa at noe var «ravgæli». Jeg var rett og slett ikke i stand til å spille, sier han og fortsetter:

– 22. juli er naglet fast i meg, og det gjorde noe med meg personlig, med turneen og med måten vi gjør konsertene våre. Jeg hadde en underlig sorg i meg lenge etter denne hendelsen, sier han åpenhjertig.

Åge har aldri lagt skjul på at han er medlem av Arbeiderpartiet, og han har opptrådt flere ganger på sommerleiren til AUF.

Sjelesørgeren fra Namsos

Åge Aleksandersens tekster fikk ny mening etter massakren på Utøya. Flere fant trøst og omtanke i sanger som ble skrevet for flere tiår siden.

– Det er noe av det fineste en sangforfatter kan oppleve. At noen finner trøst eller en flukt i sangene. Selvsagt ville jeg helst aldri ha opplevd dette, men når det først skjedde så var det fint at sangene mine ble brukt på denne måten.

25. juli sto Aleksandersen alene på scenen på Torvet i Trondheim. Et nesten uendelig fakkeltog hadde gått gjennom sentrum i plaskregnet. Rundt 20000 mennesker var samlet i sorgen.

– Å synge «Lys og varme» på Torvet er det desidert sterkeste øyeblikket i min karriere. Man hørte allsangen gjennom paraplyene, og jeg innrømmer at jeg hadde store problemer med å synge, sier Åge om fremføringen i dag.

– Min sorg er en bagatell sammenlignet med de som ble nådeløst og brutalt rammet. Mine tanker er hos dem, sier Åge.

Liker å ha kontroll

Nå er sjelesørgeren blitt nominert til Årets trønder.

Det er både på godt og vondt, ifølge hovedpersonen selv.

– På den ene siden så er det en ære. På den andre siden er det kjempeskummelt. Det er svære greier. Også har jeg ikke kontroll på det, så da blir jeg bekymret. Jeg liker å ha kontroll, sier Åge oppriktig.

Han er ikke ukjent med nominasjoner, priser og utmerkelser, men blir aldri vant til det.

– År etter år. Det er et mysterium. Jeg har et yrke hvor jeg er avhengig av publikums gunst, men jeg slutter aldri å bli overrasket over at jeg får den. Jeg blir veldig glad, sier han.

Akustiske konserter i 2012

2012 skal være et slags hvileår. Det er ikke ensbetydende med at Åge pakker ned gitaren i tolv måneder. Mannen er tross alt en konsertjunkie.

– Jeg er helt avhengig av dette. Ingen sang er ferdig før den er spilt på en scene. I studio kan man bli navlebeskuende, mens det er på scenen man får vite sannheten. Det er godt å oppleve at det «fortsatt e litt liv i lervan», sier 62-åringen.
Vinteren og høsten 2012 skal han holde noen akustiske konserter med Sambandet-gitarist Gunnar Pedersen.

– Jeg kan alt om å stå på en scene, men etter 22. juli kunne jeg plutselig ingenting. Det blir trolig fem-seks konserter med Sambandet i sommer også. Vi må prøve å ta igjen det tapte, forklarer Åge.