Mor til Utøya-offer: – Jeg synes synd på han

Silje Merete Fjellbu fra Rjukan i Tinn skulle flytte hjemmefra i sommer. Sammen med kjæresten Roy Joachim søkte de på forskjellige skoler og gledet seg over alt som ventet dem. De var stormforelsket, slik bare tenåringspar kan være.

– Drømmene var der. Jeg husker hun saumfarte slektstreet for navn hun kunne gi barna deres en gang i fremtiden, samtidig som hun også så smått planla pensjonisttilværelsen.

Moren Randi smiler når hun snakker om datteren sin. Faren Geir ser tomt ut i lufta, men drar på smilebåndene når kona forteller om det mellomste barnet deres. Det er aller første gang de står frem med sin historie.

– Jeg har blitt spurt om jeg hater ham, men jeg synes på ett vis bare synd på ham. Det må være forferdelig å ha et så forskrudd syn på livet, at vårt vimsete og fargerike pms-troll av en datter vi hadde er farlig i hans verden. At hennes kjærlighet til mennesket er farlig, sier Randi.

– Han er skyld i at vi sitter her i dag uten datteren vår, og at mange andre familier sitter igjen med et kjempesavn.

• Les også: Silje Merete Fjellbu gravlagt
• Les også: – Hun hadde et stort hjerte
• Se: Minnetavle – Norge rammet av terror

«Vi møtte ikke statsminister Jens Stoltenberg. Vi møtte Jens. Vi møtte ikke kronprins Haakon. Vi møtte Haakon. De brydde seg, og det har betydd så utrolig mye. Uten all støtten og medmenneskeligheten hadde vi ikke vært der vi er i dag.»

Randi Fjellbu

– Jeg ba Silje bli på Utøya

Resten av familien var på vei til familiefest i Skien ettermiddagen 22. juli. Moren snakket med Silje klokken 17.30, og da hadde kjæresten hennes snakket med henne like før.

– Roy Joachim hadde bedt henne komme hjem etter det som skjedde i Oslo, mens jeg sa at hun bare burde bli der. At hun skulle leke, synge og le videre. De kunne jo ikke gjøre noe fra eller til. Hun hadde lite batteri igjen, så vi sa «glad i deg» og la på.

Like etterpå ringte Randis søster og sa det var skyting på Utøya.

– Jeg stod oppreist når jeg snakket med henne, men plutselig segnet jeg om på bakken. Jeg prøvde å ringe Silje igjen, men da var hun tom for strøm.

Silje var blant de første som ble skutt. Hun befant seg i det såkalte kafebygget.

• Se: Grafikk over Utøya

– De var bare Jens og Haakon

Halv tolv kvelden 22. juli kom familien frem til Sundvolden. Et kaos av mennesker, prester, politi og leger møtte dem. Familien forteller at det var som i en dårlig amerikansk film.

– Dagen etter, da politikerne og de høye herrer begynte å ankomme, tenkte jeg at de bare skulle vise seg frem. Men vi møtte ikke statsminister Jens Stoltenberg. Vi møtte Jens. Vi møtte ikke kronprins Haakon. Vi møtte Haakon. De brydde seg, og det har betydd så utrolig mye. Uten all støtten og medmenneskeligheten hadde vi ikke vært der vi er i dag, sier Randi Fjellbu.

Hele prosessen, fra alle de frivillige på Sundvolden til den fysiske og psykiske støtten fra Rjukan-samfunnet, har gjort det greit å gå videre, forteller de.

– Hverdagen har kommet tilbake, og vi har det bra. Ungene våre, folkene vi har rundt oss og samfunnet her oppe gjør at vi har det godt i dag. Vi er evig takknemlige for all den støtten vi har fått, sier Geir Fjellbu.

«Jeg håper at hele verden glemmer han. Det er sikkert ikke realistisk, men det er lov å drømme.»

Geir Fjellbu

– Han er visket ut av livene våre

Snart vil de sitte ansikt til ansikt med mannen som drepte datteren deres. En av dagene drar familien inn til Oslo for å følge rettssaken på nært hold.

– Vi har visket han ut fra livene våre. Han er ikke fokuset den dagen vi sitter i rettssalen. Det viktigste er at Siljes og de andres skjebner blir belyst.

– Jeg tror ikke jeg kommer til å se på han engang. Det fortjener han ikke. Men det at rettssaken nå starter, er godt å tenke på. Vi vet jo at det er en ende på rettssaken, sier Siljes far.

Foreldrene har lest gjennom tiltalen og Breiviks forklaringer. De sier de er forberedt på at han vil si at han beklager at han ikke fikk tatt flere.

– Vi vet ikke hvordan vi vil reagerer når den setningen kommer, for det tror jeg ikke vi klarer å forberede oss på. Det blir beintøft å høre hans forskrudde verdensbilde fra hans egen munn.

• Les også: Ber om å få sende terrorforklaring
• Les også: Breivik vekk ved et tastetrykk
• Les også: Mener Breivik er tilregnelig

Distré, rettferdig og forelsket

Randi og Geir Fjellbu synes det er viktig at verden får vite hvem datteren deres var. At hun ikke «bare» var en av mange som døde den dagen.

– Silje var en fargerik 17-åring som var full av kjærlighet til alle. Hun var distré, rettferdig, rotete, forelska, uforutsigbar, forutsigbar og en voldsom pappajente. Hun kunne gå fra å være uskyldig forelsket i det ene øyeblikket til å være opptatt av heavy metal i det andre. Også skiftet hun hårfarge akkurat når hun ville.

– Vi har to andre barn også, men vi hadde tre. Det er tungt. For å klare hverdagen holder vi oss aktive, prater mye med hverandre og andre.

• Les også: – Snakk med barna om rettssaken

Håper verden glemmer han

De vet ikke om de noen gang vil få noen forståelig forklaring, selv etter rettssaken.

– Hans verdensbilde kommer aldri til å være forståelig for meg. Vi må bare klare å leve med det som har skjedd, sier Randi Fjellbu.

– Hva slags straff bør han få?

– Jeg har en tegning i hodet mitt hvor han henger etter armene i en fangehule. Og i og med at jeg er human, gir jeg han en liten fyrstikkeske som han kan ha beina på. Men jeg håper han blir ansett som strafferettslig tilregnelig, får sine 21 år og blir dømt til forvaring etter det, sier Randi.

– Jeg håper bare hele verden glemmer han. Det er sikkert ikke realistisk, men det er lov å drømme, avslutter Geir Fjellbu.