Phillip på majorstua
Foto: Yasmin Sunde Hoel

I oppdrift

Han hoppet så langt at det ble farlig, brisket seg mot lagkamerater og er plutselig en Hoppuke-favoritt. Phillip Sjøen (18) har litt å leve opp til når han nå debuterer i verdenscupen.

Han er ikke kommet langt i svevet før han skjønner det. Beina er ikke sterke nok til det som venter. Farten er for høy, han klarer det ikke.

Etter 148,5 meter deiser han i snøen, det er to meter lengre enn bakkerekorden.

Han slår seg så hardt at snart skal ansiktet hovne opp og havne på forsiden av alle landets riksaviser. Han pådrar seg en hjernerystelse som skal tvinge ham til å ligge på sofaen de neste ukene.

I 55 år har hoppere satt utfor i Klingenthal, men for 18 år gamle Phillip Sjøen er ikke bakken lang nok denne novemberdagen.

Det er bare ett år siden lite stemte, siden han slet med å komme seg ned bakkene.

Nå hopper han så langt at det nesten er farlig.

Vendepunktet

– Vi var vel litt uenige, men alle skjønte at noe måtte gjøres, sier Phillip Sjøen.

phillip får behandling

Olympiatoppens manuellterapeut Lars Haugvad har vært én de som har fulgt opp Sjøen i tiden etter fallet i Klingenthal. Han har fått jevnlige behandlinger, men Haugvad forklarer at like viktig har det vært å få Sjøen til å bidra selv til å bli frisk. Balansen mellom nok hvile, riktig belastning på trening og daglig sjekk av symptomer har vært nøkkelen.

Foto: Yasmin Sunde Hoel

Det har gått en liten måned siden fallet i Klingenthal. Nå ligger han med hodet i fast grep mellom Lars Haugvads hender. Det knaser og knekker inne på kontoret til Olympiatoppens manuellterapeut når han vrir Sjøens nakke stødig fra side til side.

Hopperen snakker om vendepunktet for snart ett år siden. Etter å ha hatt fremgang hvert år, toppet av gull i junior-VM i 2012, var det plutselig full stopp.

Først var det en kneskade som satte ham ut, og sånt kan jo skje. Men nå var det teknikken som bare ikke ville sitte. Hoppene forble korte.

På det nest høyeste nivået, kontinentalcupen, ble han nummer 42, 30, 79, og så videre.

Sjøen samlet trenere og ledere.

– Store deler av sesongen hadde gått «ad undas». Jeg gikk noen runder med både meg selv og de rundt meg. Vi fant ut at måten jeg hoppet på måtte forandres, forteller han.

Det var slik han havnet her han er i dag.

Hadde ikke Sjøen endret teknikk i fjor, hadde han nok ikke hoppet så langt i Klingenthal. Han hadde trolig ikke knust konkurrentene slik han flere ganger gjorde i sommerens konkurranser på plast. Han hadde nok ikke blitt norgesmester i Granåsen i september - foran selveste Anders Bardal.

Og det hadde vel heller ikke vært mange som forventet stort av ham når han denne helgen endelig får debutere i verdenscupen.

I stedet er det nå som om alle som følger med på hopp venter i spenning på ham. Bookmarkerne har fortsatt så stor tro på ham at noen har lansert ham som favoritt til å vinne Hoppuka, fortsatt før han har tatt ett eneste verdenscuppoeng.

Annerledes

Hva var det han gjorde som forandret så mye på bare noen måneder?

– Egentlig var det ikke så store endringer, men de hadde mye å si for meg, sier han.

De som har sett ham hoppe, har kanskje lagt merke til at han har en litt spesiell stil. Lenge prøvde han å hoppe som de andre, men resultatet av den lille oppvasken i fjor ble at han heller skulle få videreutvikle sin litt særegne teknikk.

– Nå kjører jeg på med min egen stil. Jeg sitter litt krassere og lenger fremme. Dessuten har jeg en litt annerledes svevekurve. Jeg svever høyt over kulen og får med meg mye fart på slutten, forklarer Sjøen.

Klokken nærmer seg tolv på Olympiatoppen. Manuellterapeuten leser opp tallrekker. Sjøen skal gjenta dem - baklengs. Han klarer alle.

Han gjør seg ferdig med hukommelsestester, behandling og en ny treningsøkt hvor han ikke kjenner seg svimmel, har hodepine eller noen andre symptomer på hjernerystelse.

– Friskmeldt, konkluderer manuellterapeuten, legen og trenerne.

Endelig skal han få konkurrere mot de aller beste, for første gang på snø.

phillip på trening

Allerede i åttendeklasse rundet Sjøen 1000 treningstimer i året. Denne høsten har han fått trene langt mindre enn ønskelig på grunn av hjernerystelsen, men den siste uken har han trent som normalt igjen.

Foto: Pedersen, Terje / NTB scanpix

7352 hopp

Jarle Sjøen, Phillips pappa, har et arkiv hjemme på Nesodden.

De begynte da han var åtte år. Hvert eneste hopp og hver eneste treningsøkt ble skrevet ned og lagret på pappas pc. Lengde, beskrivelse, analyse. Slik har de holdt på i ti år.

I dag kan Phillip Sjøen bla i arkivet og lese om alle skihopp han har gjennomført siden den gang. Det er blitt 7352 av dem.

– Det er kanskje ikke helt vanlig å begynne å skrive treningsdagbok som åtteåring?

Forslått Phillip

Slik så Sjøen ut noen timer etter fallet i Klingenthal.

Foto: Privat

Sjøen trekker på skuldrene, jafser i seg lunsjen bestående av brødskiver, grønnsaker og eggerøre.

– Det er sånn vi er. Vi bestemte oss tidlig for at vi skulle gi alt, sier han.

«Vi» er han og pappa Jarle, noen ganger inkluderer det også farfaren. De to som alltid har kjørt ham rundt, heiet ham frem. På den høyre leggen har Sjøen tatovert «Family first».

Det er ikke tilfeldig, men fortsatt litt underlig, hvordan denne 18-åringen klarte kunststykket å bli høstens mest omtalte hopper - uten å ha hoppet et eneste verdenscuphopp ennå.

Det startet i sommer, da han kom nærmest fra intet og plutselig leverte helt i toppen i hoppbakkene på plast, etterfulgt av noen offensive uttalelser, denne fremtoningen så full av ungdommelig mot.

Det var konklusjonen hans om at han er den som trener mest og best av hopperne i Norge, ja, selv bedre enn landslagskameratene. De store målene, han skal bli verdens beste hopper, bare vent og se.

Og så dette stygge fallet for en måned siden, som har satt ham på sidelinjen helt til nå. Akkurat fallet var selvsagt ikke så heldig, men nå var det uansett ikke lenger tvil.

Med Phillip Sjøen smalt det plutselig litt av hoppsporten, og nå venter man bare på å se om han klarer å følge opp.

Digger det

Han gliser et sted under den nedtrukne capsen, som han også har trukket hettegenseren over, når vi oppsummerer sommeren og høsten han har lagt bak seg.

– Hvordan har du opplevd det hele?

– Frem til nå har det bare vært morsomt med oppmerksomhet og litt forventninger. Hvis presset er at jeg må snakke litt med media eller at folk er interesserte i hvordan jeg gjør det i bakken, da digger jeg det bare. Det kommer nok tider da det vil kreves enda mer av meg, sier Sjøen.

Ved første øyekast ser han ut som hvilken som helst litt skoletrøtte ungdom. Blikket er som regel festet blygt i gulvet eller i veggen foran, men øynene er kvikke og replikken kjapp.

Vi har hørt ham omtalt som både «den mest selvsikre utøveren man har møtt» og «nesten litt amerikansk». Landslagstrener Alexander Stöckl har sagt at han gjerne vil ha en friskus som dette i hoppsporten.

Selv skjønner ikke Sjøen helt oppfatningene om at han er så selvsikker.

– Jeg er ikke selvsikker. Jeg er veldig usikker, men prøver bare å være meg selv og ikke tråkke i fotsporene til alle andre. Hvis jeg hadde vært så selvsikker, hadde jeg ikke sittet her og vært nervøs, sier han.

– Men i hoppbakken er du selvsikker?

– Ja. Der er det lov å være det, og man må være det.

Artikkelen fortsetter under bildegalleriet.

Droppet konfirmasjon

«Jøss, dette var noe annet enn fotball», tenkte den åtte år gamle Phillip da han hoppet på ski for første gang. Han glemmer det aldri. Farfar hadde tatt ham med og sto og ventet i bunnen av bakken, den var bare noen meter lang. Følelsen av å strekke seg ut i luften.

Like etter skulle han altså begynne å skrive treningsdagbok og peile seg inn på en karriere som skihopper.

Han husker kanelboller i pausene på trening, den bitende kulden, noen få hopp som gikk rett på trynet. Noe gjorde at han alltid fortsatte.

– Hva har drivkraften din vært?

– Oppdragelse.

– Oppdragelse?

– Ja, jeg tror det skal være sånn. Bare trene, ikke feste. Jeg har ofret mye, men får mye igjen. Jeg har en far og en farfar som alltid har vært der for meg og lagt til rette for at jeg kan bli best mulig. Skal du bli best, handler det om å ta de riktige valgene.

phillip

Scat 3 er navnet på skjemaet som brukes for å sjekke symptomer etter en hjernerystelse. Sjøen har fylt ut et slikt skjema etter alle treningsøktene han har hatt etter fallet. Han fikk ikke lov til å konkurrere før han er symptomfri. De siste dagene har han krysset «nei» på alle symptomer.

Foto: Yasmin Sunde Hoel

Dette er han som droppet å konfirmere seg fordi det ville bety at han måtte stå over åtte treningsøkter. Han hadde ikke tid til å være hos presten hver søndag.

Spådommen

For to år siden spådde Sjøen at han skulle debutere i verdenscupen i 2014. Han skulle få rett. I det samme intervjuet spådde han for øvrig også at han blir verdens beste hopper innen 2017.

I dag er han plutselig litt mer sjenert.

– Sa jeg det? Ha, ha. Det er jo umulig å spå fremtiden, men jeg har så klart noen drømmer. Jeg håper jeg kan fortsette der jeg slapp i sommer når jeg får hoppe igjen.

Å fortsette der han slapp, vil i så fall bety å hevde seg helt i toppen. Sjøen ble nummer to sammenlagt i plastsesongen. Om noen uker er det Hoppuka, ikke lenge etter er det VM.

Men den siste måneden har vært kjedelig. Han har ligget mye på sofaen og ventet på å bli frisk fra hjernerystelsen. I slike tilfeller er helsepersonellet på Olympiatoppen helt klokkeklare. Utøverne må være helt symptomfrie før de får lov til å ta i på trening og konkurranse.

Sjøen måtte være tålmodig. Han er ikke så flink til det.

– Jeg var litt ivrig i starten, sier Sjøen, mens manuellterapeut Haugvad flirer bekreftende i bakgrunnen.

– Det viktigste har vært å holde ham igjen. Han vet at konsekvensene av det han har vært gjennom kan være lengre plager dersom han ikke tar det rolig, sier Haugvad.

Har han blitt redd av fallet? I ettertid lurte han litt på hvordan det ville bli å hoppe igjen. Det ble ikke noe problem.

– Altså, når jeg faller fordi jeg hopper for langt, nesten setter bakkerekord og hopper 148, 5 meter, da må jeg egentlig bare være fornøyd, selv om det gikk som det gikk, sier han og humrer.

Courchevel, Frankrike 20140815.Phillip Sjøen kom på andreplass i fredagens Sommer Grand Prix-renn i hopp i Courchevel.Foto: FIS/Norges Skiforbund / NTB scanpix

Sjøen ble nummer to sammenlagt i plastsesongen. Her er han i ferd med å fly inn til en andreplass i sommerens Grand Prix-renn i Courchevel.

Foto: FIS/Norges Skiforbund

«Er det ikke aldersgrenser for unge våghalser?»

24. september 2010 sto følgende på trykk i et leserinnlegg i lokalavisen Akershus Amtsidende:

«Man ble både forskrekket og forundret, og selvfølgelig imponert, da man leste om denne unge gutten som hoppet 95 meter på ski forleden [...] I all verden! 14 år gammel, og i slike store bakker. Er det ikke aldersgrenser for slike unge våghalser?»

– Jeg husker den artikkelen, sier Sjøen og ler.

Uken før hadde han sørget for en av sine første oversikrifter da han hoppet 95,5 meter i et norgescuprenn. Det gjorde at han fikk hoppe NM like etter, som en av tidenes yngste.

Det omdiskuterte hoppet husker han derimot ikke. Det var allerede ganske hverdagslig for ham å hoppe langt. Det som skjedde to år senere var større.

Da slo han Anders Jacobsen i kontinentalcupen og fikk bekreftelse på noe han egentlig visste. Han var i ferd med å bli en virkelig god hopper.

Nå svinger han inn døra til en butikk på Majorstuen. Han har nettopp spøkt om at ingen kjenner ham igjen på gata («bare gi meg et år eller to, så blir det nok annerledes!»), og gliser like bredt når han kommer ut og viser oss hva han har kjøpt.

I hånden har han tre fargerike capser med initialene «PS» gravert inn i fronten.

– Jeg fikk en kompis til å designe en logo av navnet mitt, forklarer han.

Phillip ser på capser

Sjøen har som regel et eller annet hodeplagg på seg. Capser er favoritten. Han har fått en kompis til å spesialdesigne en logo av navnet hans, som han har fått gravert inn på capsene han kjøper og får av en personlig sponsor.

Foto: Yasmin Sunde Hoel

– Er image viktig for deg?

– Njaa.

Han drar på det, men innrømmer at han selvsagt tenker over hva han sier til mediene og hva han har på seg.

På spørsmål om hvilket image hoppsporten har, medgir han at den kanskje appellerer mest til mennesker som er litt eldre.

– Vi får se om vi unge som er på vei opp kan gjøre noe med det.

– Har du lyst å bli en synlig profil?

– I så fall håper jeg at det blir på grunn av det sportslige. Det er noen som får mye oppmerksomhet på grunn av ting som ikke er like relevant. Det er ikke jeg så interessert i.

Ikke tilfeldig

Det er ti år siden han bestemte seg for å bli skihopper. I dag er han en 18-åring som aldri drikker alkohol, som skyr tobakk og ikke blir med når vennene går på fest.

Det er lite Phillip Sjøen har gjort som ikke har handlet om å bli verdens beste.

Vi tar for ordens skyld en telefon til pappa Jarle.

– Har han alltid vært så dedikert?

– Ja, egentlig, sier Jarle Sjøen.

– Jeg var på foreldresamtale med den gamle læreren hans, som nå er læreren til søsteren, i forrige uke. Han fortalte at han fortsatt har Phillips treningsdagbok fra åttendeklasse liggende. Der står det at han trente over 1000 timer det året. Det sier jo litt om hvordan han sto på, legger han til.

Det er kanskje ikke så rart at Phillip Sjøen fortsatt står for uttalelsen om at ingen trener bedre eller mer enn ham, selv om landslagskameratene er uenige.

– Da jeg slo gjennom i sommer var det så mye prat om at jeg var et stjerneskudd og alt det der. Det er lett å glemme at man har lagt ned utallige timer, kommet seg gjennom motgang. Jeg sa det om treningen for å understreke at det er ikke tilfeldig at jeg er kommet hit jeg er i dag.