Filmanmeldelse: Serenity

Regi: Joss Whedon

I rollene: Nathan Fillion, Gina Torres, Alan Tudyk, Adam Baldwin.

Filmen har samme regissør som TV-serien Buffy the Vampire Slayer. Foto: Filmweb

Filmen Serenity er basert på TV-serien Firefly som bare gikk en kort periode på TV før den ble tatt av.

Hvordan man har lykkes i å finansiere denne spillefilmversjonen er et mysterium.

Jeg skal være den første til å innrømme at jeg ikke skjønner meteren av de greiene her.

Ingen gratispoeng

Joss Whedon, som lagde nevnte Firefly, har hatt betraktelig større suksess med TV-serien Buffy the Vampire Slayer, og jeg har aldri blitt så skrekkelig sjarmert av den heller.

Så denne filmen får ikke noen gratispoeng fra meg, i hvert fall.

Vi befinner oss i framtiden, jorda har blitt overbefolket, og dermed har man laget kunstige planeter som mennesker kan bo på.

Verden styres av en slags samlingsregjering som har blitt ond og korrumpert, og ute i ytterkantene av sivilisasjonen kjemper opprørere for frihet og selvstendighet. De har en gammel skranglekasse av et romskip og går i krøllete klær.

Ligner Star Wars

Likhetene med de tre første Star Wars-filmene er m.a.o. til å ta og føle på, uten at det bør tolkes som noe godt tegn.

Filmen er kanskje noe for de mest altetende science fiction-fansene? Foto: Filmweb

Det er godt mulig denne filmen vil finne sitt publikum blant de mest altetende science fiction-fansene.

Hvis du har fulgt med på alle sesongene av Star Trek med like stor interesse, og synes det er artig med filmer der skuespillerne går i Halloween-kostymer, kan det godt tenkes at dette er filmen for deg.

Men jeg likte det ikke. Det blir i dummeste laget.

Umoderne

De har teknologi til å bygge kunstige planeter, men bruker fortsatt hagle og sverd når de skal slåss.

Helt plutselig dukker det opp en armada av rom-zombier som de også må slåss mot. En ung, synsk jente som går rundt i nattkjole og er dyp.

Filmens helt er en utålelig kjekkas med tredagersskjegg. Kvikk på avtrekkeren, like kvikk i replikken, og en utstråling som en pose med svisker.

Dette er en umoderne og bakstreversk film som til tross for at den prøver å gi inntrykk av å foregå i en fjern framtid, mest av alt minner om de mest forhatte sidene av nittitallet: Big Beat-musikken, skinnjakkene og den ironisk distanserte volden. Alt er på plass.

Skuepillerne angrer

Og jeg tror nesten aldri jeg har sett et skuespillerensensemble som har vært så åpenbart ukomfortable.

De krymper seg når de sier replikkene sine. Det er så vi kan se det på dem at de anger på at de sa ja til å stille opp.

I mine øyne er dette bare søppel. Det er like ubrukelig som ettermiddags-TV, bare at det varer i to fulle timer. Og man kan ikke gå og tisse uten å tiltrekke seg en masse oppmerksomhet.

I rettferdighetens navn skal det sies at det er en eller to replikker som sitter som de skal. Det ene romskipet så jo litt komisk ut, og i enkelte øyeblikk er slåssinga sånn passe underholdende.

Men bortsett fra disse unntakene: Helt uutholdelig.