Et navn på blokka og flere hundre tyrkere med samme navn, et relativt umulig utgangspunkt. Slik startet jakten på Vendelas pappa.
– Roper du ut Ahmet et offentlig sted i Tyrkia, vil halvparten av mannfolkene snu seg, forteller reasearcher og journalist i NRK Tahsin Candas.
De hadde ingen fødselsdato, kun navnet Ahmet Özkal, cirka alder, opplysninger om at han var blond og et bilde fra et hotell i Istanbul i 1966.
- LES OGSÅ: Vendela møter faren og brødrene
Det året dro Vendelas mamma Ingi dit på ferie. Her møtte hun Ahmet og kom hjem til Sverige gravid.
– På skolen sa jeg alltid: «pappaen min er ute og reiser på business», og laget en liten historie om hvorfor han ikke var hjemme, forteller Kirsebom, som i sitt 45-årige liv aldri har møtt faren sin.
Artikkelen fortsetter under bildet
Pekte mot to skoler
Tv-teamet startet jakten hos den norske ambassaden i Ankara, men uten hell. Internett-søk hjalp heller ikke all verden, men de merket seg noen nettsider og artikler. Candas, som selv er fra Tyrkia, måtte bruke bakgrunnen og sin kjennskap til landet og kulturen og reiste ned til Istanbul.
De hadde få spor å gå etter. Var han død eller levende? Bodde han fortsatt i Istanbul, eller hadde han emigrert til Europa? Og ville han treffe Vendela?
– I 1966 var det kun ett hotell som lå ved sjøkanten, nemlig «Tarabya» ved Bosporos. Jeg reiste dit, men fant ut at hotellet var solgt til nye eiere og under total rehabilitering, sier Candas, som dermed ikke fikk ut noe fra arkivene om gamle ansatte.
En ting de visste om Ahmet, var at han snakket flytende fransk og at han var vinkelner, noe som pekte Candas mot to skoler i byen. Men her møtte de motstand, «fransk byråkrati» og rektorer som ikke ville gi tilgang til arkivene i jakten på en tidligere elev. Årbøkene fikk han derimot lov til å gå gjennom.
– Etter mange timer med klassebilder, var jeg fortsatt uten Ahmet Özkal. Men skolens volleyballag hadde bilde av en Ahmet som liknet veldig på bildet jeg hadde fått av Vendela, sier Candas.
Artikkelen fortsetter under videoen
Fikk «visittkort»
Slik fikk de snevret inn søket. Deres Ahmet måtte være født mellom 1940 og 1943. Med denne informasjonen gikk turen videre til Folkeregisteret i Ankara.
– Man kan ikke henvende seg til Folkeregisteret offisielt og be om hjelp uten rettsprosedyrer, men jeg visste at et «visittkort» kunne åpne dører i byråkratiet i Tyrkia. Så var spørsmålet: hvordan skaffer man seg det? sier Candas.
Mannen Candas møtte hos det lokale Folkeregisteret kunne ikke hjelpe, men det viste seg at Candas og mannen hadde gått på samme gymnas, og mannen hadde en venn lenger opp i systemet.
– Han tok fram et visittkort, skrev noe på baksiden, og ba meg dra dit.
Viste bilder av Vendela og appellerte til følelser
Der ble han møtt av et stort, flott kontor og en eldre «familiemann». Nå skulle det kulturelle, ikke bare språket, spille en viktig rolle.
– Her var det viktig hvordan jeg snakket til ham. Da jeg kom inn, visste jeg at jeg måtte fremheve den menneskelige siden av saken og appellere til følelsene hans, sier Candas.
Bilder av Vendela fra nettet og historien om jenta som hele livet hadde ønsket å møte faren, rørte ham veldig. Slik fikk researcheren hjelp til å gå gjennom flere hundre personer i registeret og eliminere dem som var uaktuelle.
Til slutt satt de igjen med tre navn: En bodde i en landsby i Øst-Tyrkia, den andre var bosatt i Düsseldorf i Tyskland og den tredje var båtklubb- og restauranteier i Marmaris.
– En sterk følelse
– Kjennskap til kulturen var helt avgjørende her. Mannen sa at om ambassaden hadde ringt, hadde de ikke fått hjelp. Jeg var veldig heldig, sier Candas, som nå hadde en sterk følelse av at veien videre gikk til Marmaris.
Han hadde tidligere kommet over en nettartikkel i en lokal avis om en restauranteier der. Candas ringte journalisten for å forhøre seg litt om Ahmet, og fikk vite at han var en kjent mann i distriktet med sitt bidrag til yacht-turisme, han var fra Istanbul og snakket flere språk.
En dame svarte telefonen hos Marmaris Kumlukbuku Yacht-klubb. Der var det stengt vinterstid, men eieren Ahmet Özkal var i Nederland, hvor han bodde om vinteren.
Lå våken om natta
Med nummeret i hånda var han kun en telefonsamtale fra mannen som kunne være Vendelas pappa.
– Jeg var ganske sikker på at jeg hadde riktig mann. Men hva skulle jeg si når jeg ringte ham?
Det var et spørsmål som skulle holde ham våken om natta før han tok telefonen.
For å få ham i prat ble en liten løgn presentert om at de skulle lage tv-program om turisme og yacht-klubben. I løpet av samtalen fikk han bekreftet at Ahmet jobbet på hotellet «Tarabya» i Istanbul i 1966.
– Jeg ba ham sette seg, og sa at jeg skulle hilse fra en svensk dame som han ble kjent med. Han sa at han husket damen, og jeg fortalte at han hadde fått en datter uten å vite det, forteller Candas.
Artikkelen fortsetter under videoen
Rørende møte
Plutselig ble det helt stille i den andre enden. Men etter en stund hørte han en gråtende stemme.
– Jeg har alltid ønsket meg en datter! Er det sant?
To uker med intensiv research, og han var funnet. Vendelas pappa ba dem komme til Amsterdam så snart det lot seg gjøre. Noe som ble et rørende møte for Ahmet og Vendela, men også for hele tv-teamet.
- LES OGSÅ:
– Det var sterkt. Nesten alle stod og gråt, både vi fra tv-teamet og familien. Nå et halvt år etter, blir jeg fortsatt rørt når jeg ser på bildene, sier programleder Noman Mubashir.
Candas hadde ikke trodd da de startet at de skulle greie å finne Vendelas pappa.
– Jeg var veldig heldig det må jeg si. Det var en umulig oppgave til å begynne med, så det var morsomt å lykkes.
«Hva har du i bagasjen, Vendela?» ser du på NRK1 i kveld klokken 20.15.