Alt for min sønn Bjørn Ove (34)

– Jeg vet ikke hvor lenge jeg klarer dette, sukker Ove Gamst (64) fra Dyrøy i Troms.

Han har nettopp betalt 28.000 kroner i forskudd for sønnens hotellrom i Göteborg. Tilbake sitter han med 600 kroner å leve for. Pengene skal vare en måned. Så er det på'n igjen.

– Livet er en konstant kamp for å sikre penger slik at han ikke skal bli satt på gata. Noen ganger må jeg jobbe dag og natt for å få regnestykket til å gå opp. Totalt har det kostet meg tre-fire millioner kroner, halvparten bare i hotell- og overnattingsutgifter, forteller Gamst oppgitt.

Ble redd bestemors blomster

Historien starter i 1991 i bygda Bjørkebakken i Dyrøy. Den aktive og skoleflinke 14-åringen blir plutselig redd for bestemors blomster. Deretter blir han engstelig for at klærne hans ikke er rene. Gradvis blir rom for rom i barndomshjemmet farlig, og til slutt er det kun en sofakrok som oppleves som trygg.

– Selv den dag i dag vet vi ikke hvordan dette kunne skje, men jeg er fortalt av eksperter at det kan oppstått en slags hikke i hjernen, forteller faren.

I 1995 får sønnen diagnosen Obsessive-compulsive disorder (tvangslidelse). Et tilbud blir opprettet i hjemkommunen, uten at det hjelper.

I stedet utvikler lidelsene seg og gutten blir tvangsinnlagt ved Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN). Opplevelsen av at steder blir «skitne» gjør at den unge mannen jages videre. Tvangstankene styrer etter hvert hele hans liv.

Siden da har livet til Bjørn Ove Gamst vært en flukt. Først fra landsdel til landsdel, fra sykehus til sykehus og nå fra hotell til hotell – alt for å få bo på et «rent» sted. Folketrygden betaler ikke hotelloppholdene til noen som ikke er i behandling. Derfor må faren bla opp for å hindre at sønnen ikke havner på gata.

– Hver gang han flytter må alt av private eiendeler kastes og erstattes med nytt fordi han føler de er blitt skitne. Det er ofte svært kostbart, forklarer faren.

• LES OGSÅ: For frisk for akutten

(Artikkelen fortsetter under kartet)

Innholdet som skulle vises her støttes dessverre ikke lenger.

Tåler ikke å være i «skitne» Norge

Etter 17 år på flukt er Norge blitt «urent» for Bjørn Ove.

– Å dra hjem forverrer sykdommen. Derfor foretrekker jeg å være i Sverige. Dessuten er det billigere å bo her, forteller han på telefon fra Göteborg.

Vasketrangen går i perioder, enkelte ganger opp til 70 ganger dagen - enten vasking av seg selv eller omgivelsene. I tunge perioder kan han bli liggende i badekaret til huden hovner opp.

– Da er det bare én ting som hjelper: Vasking, vasking og atter vasking - det er medisinen hans. Det har hendt at han har blitt kastet ut av hotell på grunn av at han har laget fuktskader på rommet, forteller faren.

• LES OGSÅ: Bosted avgjør psykiatrisk hjelp

Opplever faren som «uren»

Også enkelte mennesker oppleves som «urene», blant annet hans far. De to har ikke sett hverandre siden 2003.

– Jeg er skitten. Et møte mellom oss vil kunne føre til sammenbrudd for sønnen min, så kontakten går via SMS. Vi er blitt vant til å ha det sånn, men det er sårt. Det er jul og bursdager vi gjerne skulle ha vært sammen, sier faren stille.

NRK drar til Göteborg for å møte Bjørn Ove, men heller ikke vi får treffe ham. Bjørn Ove står på flyttefot til et nytt hotell, og er ekstra sårbar. I stedet blir det kontakt via telefon.

– Siden jeg har møtt faren oppleves også jeg som en trussel, sier NRK-reporter Arild Moe som i 2005 laget TV-dokumentaren «Hjemløs av tvang» om saken.

I den svenske storbyen sitter Bjørn Ove uten tilsyn fra helsepersonell.

– Dette er ikke mye til liv. Jeg sitter mye inne, det blir mye TV-titting. Men jeg prøver også å komme meg utendørs. Det er likevel begrenset hva jeg får gjort på grunn av økonomien, forteller 34-åringen som er erklært ung ufør.

(Artikkelen fortsetter under videoen)

Ble operert i hjernen

Bjørn Ove Gamst er forsøkt behandlet i flere helseforetak, uten å bli frisk.

I 2006 ga Helse- og sosialdepartementet grønt lys for at Dyrøy-mannen skulle få en såkalt DBS-operasjon (Deep Brain Stimulation) i Köln i Tyskland. Etter åtte timer på operasjonsbordet ble han utskrevet med elektroder innoperert i hodet. Disse skal avgi små elektrosjokk for å stimulere hjernen.

Helse Bergen, som hadde ansvaret for saken, konkluderte med at behandlingen ikke virket. Samtidig dukket ikke 34-åringen opp på alle oppfølgingskontrollene.

• LES OGSÅ: Tvangstanker kan kontrolleres

– Bjørn Ove må ta kontakt for å få hjelp

Behandlingen i Tyskland ble avsluttet av Helse Bergen.

– Dette klaget faren inn for Klagenemnda for utenlandsbehandling. Der fikk han medhold i at behandlingen skulle gjenopptas, forteller seksjonsleder Helge Bergmann i Helse Bergen til NRK.

Fire år etter operasjonen har det ennå ikke skjedd.

– Vi har sendt et brev til pasienten og bedt ham om å ta kontakt, men det har han ikke gjort. Og da er vi satt i sjakk matt i forhold til hva vi kan gjøre, sier Bergmann.

Bjørn Ove Gamst er tidligere forsøkt tvangsinnlagt, men vurdert som for frisk for behandling. Ifølge Psykisk helsevernloven må en pasient i utgangspunktet utgjøre en fare for seg selv eller omgivelsene for at tvang skal bli brukt. Tvungen utredning kan også bli iverksatt.

– Så lenge pasienten ikke er umyndiggjort, kan vi ikke gjøre noe. Vi har heller ingen oppfatning av at han ikke er i stand til å ta kontakt med oss. Utspillet ligger hos han. Det er bare for ham å ringe, så vil vi ta opp saken igjen, sier Bergmann.

• LES OGSÅ: Tvang kalles frivillig i psykiatrien

Klandrer Helse Bergen

Ove Gamst avviser at sønnen har avbrutt behandlingen.

– Helse Bergen forkludret det hele til ved å så tvil om videre garanti overfor sykehuset i Köln. Det skremte Bjørn Ove slik at sykehuset opplevdes farlig. Nå har han snart gått i fem år med elektrodene i hodet, og uten oppfølging, sier Gamst og mener norske helsemyndigheter har vært lite opptatt av sønnen mens han er i utlandet.

– I forbindelse med operasjonen bodde han 28 døgn i en varebil fordi han ikke våget å reise tilbake Norge. Jeg ba om hjelp, men fikk det ikke og måtte ordne opp selv.

• LES OGSÅ: Mørketall i psykiatrien

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Vanligst med vasketrang

Tvangslidelser fører til forskjellige grader av tvangstanker, vasketrang, sjekketvang og tvangsritualer.

– Tvangslidelser rammer en til to prosent av befolkningen. Vasketvang er den vanligste lidelsen, sier styreleder Conrad Hagen i Norsk OCD-forening, Ananke, til NRK.

Landsleder i Mental Helse, Anne Grethe Klunderud, sier hun ikke kjenner til tall på hvor mange psykisk syke som havner utenom behandlingsapparatet lik Bjørn Ove. Hun er derimot klar på at 34-åringen lever under uverdige forhold.

– Vi har en lovfestet rett som skal inneholde behandling, hjemmetjeneste og det du trenger for å leve bra. Dette høres ikke ut som et godt liv, sier hun og mener saken viser en annen forsømt gruppe i psykiatrien; de pårørende.

Ekspert på tvangslidelser, psykolog Bjarne Hansen, sier systematisk eksponering hjelper de fleste pasienter. 60 til 80 prosent blir betydelig bedre. Også medisiner kan hjelpe.

– Veldig mange har tilleggslidelser som angst eller depresjon, for eksempel. Så det er komplisert. Samtidig er helsevesenet organisert slik at «alle skal kunne litt om alt». Det gjør at ansatte ikke får kontinuitet og erfaring nok. Vi har organisert oss bort fra det å gi god behandling for tvangslidelser, mener han.

• NETT-TV: Slik kan tvangstanker være

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Frykter for sønnens framtid

Hjemme i Dyrøy sitter faren og blar gjennom bunkevis med papirer fra fylkeslege, pasientombud, NAV, leger og ekspertise.

– Men uten en løsning på saken, bemerker han tørt.

Etter 17 års kamp er han sliten. I 2001 døde kona av kreft, og i 2004 mistet han huset. Etter å ha levd i en brakke bor han nå i et restaurert hus etter bestefaren.

– Jeg er helt alene om å hjelpe Bjørn Ove. Tidligere har jeg fått hjelp og gaver samtidig som jeg har fatt lån, men nå er det ikke flere lån å få. Snart blir jeg pensjonist. Da aner jeg ikke hvordan jeg skal få tak i nok penger til å betale hotellregningene hans.

De har blitt enige om å stå fram med historien, og de er blitt enige om at det er 64-åringen som skal stille opp på bilde. Lojaliteten til sønnen gjør faren fast i blikket:

– Jeg vil hjelpe sønnen min så lenge jeg klarer.

Fikk nei fra helseministeren

Flere politikere har engasjert seg i saken, men det har ikke vært nok til å få dekket hotellregninger eller å få 34-åringen frisk. Tidligere i år havnet saken på helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen (Ap) sitt bord. I slutten av april kom svaret om at statsråden ikke kommer til å gripe inn i saken.

– Det er en skam at ingen kan hjelpe oss og at jeg må sitte alene med alle utgiftene. En skam, sier Gamst som selv har vært Ap-politiker i Dyrøy.

– Hvordan kan saken løses?

– Helsevesenet må ta kontakt med Bjørn Ove og hjelpe ham med å oppsøke sykehuset i Köln. Noe må skje snart. Jeg frykter noe alvorlig skal skje med sønnen min dersom jeg plutselig skulle gå bort eller ikke kan betale hotellregningene hans. Hvem skal sørge for ham da?

Også sønnen ser at faren har det vanskelig på grunn av hans sykdom. På spørsmålet om han vil oppsøke helsemyndighetene, svarer han:

– Det er svært vanskelig å svare på det akkurat nå.

En dag håper han derimot å kunne møte faren han ikke har sett siden jula 2003.

– Men i dag virker tanken absurd. Bare tanken på å passere grensa til Nord-Norge virker utenkelig. Men jeg håper vi en dag kan møtes, avslutter 34-åringen på telefon fra et hotellrom i Göteborg.