Sametinget fremstår som et maktesløst parlament. Sametingsdirektør Rune Fjellheim sier at handlingsrommet er så lite at Sametinget i praksis må nøye seg med rutinepreget administrasjon av Stoltenberg-regjeringens samepolitikk. Et sandpåstrøingsorgan i Karasjok. Byråkratiet vokser og makten som utøves er mest symbolsk. Det er fint for et lite land å holde seg med et eget urfolksparlament.
Utålmodige samepolitikere
Men nå er samepolitikerne utålmodige. Spørsmålet de stiller seg er om de bare skal sees, men ikke høres i det norske samfunnet. 20 år etter at Sametinget ble opprettet ønsker de mye mer makt og økt innflytelse over den samiske samfunnsutviklingen.
Dette er ikke noe nytt krav. Men kravet er blitt tydeligere og ordbruken mer konkret.
Både NSR og Arbeiderpartiet - de to store motpolene i samepolitikken - gjør det klart at ambisjonene er mye større enn å forvalte noen hundre millioner og dele dem ut til ulike formål på vegne av regjeringen.
Det Sametinget steller med i dag gir liten prestisje. Litt skolebøker her og der og noen tilskudd og stipender til kulturminnevern og kunstnere. De ønsker å styre utviklingen innenfor viktige samfunnsområder som helse og utdanning, språk og næringsutvikling. For å gjøre det forlanger de at norske myndigheter stiller opp med et Sametings-budsjett som er adskillig større enn i dag.
I samme åndedrag bruker både sametingspresident Egil Olli og NSR-leder Aili Keskitalo begreper som "indre selvstyre" og "selvbestemmelse". Det er en krevende øvelse de har gitt seg ut på.
- Nett-TV:
Fikk refs fra Jens
Mandag refset statsminister Jens Stoltenberg samepolitikerne for det han mener er en uheldig begrepsbruk som gir gale assosiasjoner.
Aili Keskitalo sier hun reagerer på at regjeringen nå også skal styre samenes begrepsapparat.
Dette er betegnende for det kjølige forholdet mellom Sametinget og regjeringen som har utviklet seg den siste tiden. Noe av bakgrunnen er ydmykelsen av Sametinget knyttet til mineralloven og urfolksavgiften. Sametinget ble satt i skammekroken av en regjering som ga klar beskjed om hvem som bestemmer.
Men det stikker mye dypere enn mineralloven. I Arbeiderpartiet snakker vi om en ren og alvorlig tillitskrise mellom moderpartiet og partiets sametingsgruppe.
Både i Finnmark Arbeiderparti og i partiledelsen i Oslo oppfattes Egil Olli som en torn i øyet i årets valgkamp. Mange i Ap mener Olli driver nordnorske velgere rett over i armene på Frp og Siv Jensen. Bedre blir det ikke når han i går gjentok krav om økt selvstyre og selvbestemmelse. Selv sier Olli at budskapet hans blir misforstått med vilje.
Frustrasjon og misnøye
Fra et samisk synspunkt er de nye rettighetskravene forståelige, selv om ordbruken er forvirrende og kan skape ubegrunnet frykt om separatisme i Sameland.
På Sametinget er imidlertid frustrasjonen og misnøyen stor. Hvert år mottar de en pott med penger fra en departementskonto i Oslo. Men 97 prosent av midlene er bundet opp, ifølge NRK Sameradio. Internt på Sametinget spør samepolitikerne hva i all verden som er vitsen med et Sameting som mer og mer fremstår som et lekedemokrati. Når innflytelsen er liten får også Sametinget problemer med legitimiteten overfor sitt eget folk. Få samer opplever i dag Sametinget som viktig og relevant, utover det symbolske.
Men i Arbeiderpartiet og den rød-grønne regjeringen mener man grensen for samisk innflytelse er nådd gjennom Finnmarksloven. Det er en lov som har satt Norge helt i førersetet internasjonalt når det gjelder ivaretakelse av urfolksrettigheter. Nye samiske rettighetskrav oppfattes nå både som plagsomme og irrelevante. Ingen sier det høyt, men irritasjonen over Arbeiderpartiets sametingsgruppe er svært stor.
Gjennom sin representasjon i styret i Finnmarkseiendommen har Sametinget vesentlig innflytelse med hensyn til forvaltningen av landområdene i Finnmark. Og snart skal rettighetene - også de samiske - identifiseres gjennom en utmarkskommisjon.
Betydelige utfordringer
Det er liten tvil om at samene har oppnådd svært mye sammenliknet med andre urfolk. Det har vært et ektefølt ønske blant ledende norske politikere - med unntak av Fremskrittspartiet - om å gjøre opp for hundreår med fornorskning, språklig og kulturell undertrykking.
Men Finnmarksloven var en milepæl og i regjeringen og statsforvaltningen i Oslo mener man tiden ikke er moden for nye samepolitiske reformer. Kystfiskeutvalgets skjebne er et godt eksempel. De radikale forslagene om sjøsamiske fiskerettigheter lider nå en stille død i Fiskeridepartementet, stikk i strid med Sametingets ønske.
Deler av ordbruken i denne valgkampen har illustrert at forholdet mellom den samiske minoriteten og storsamfunnet står overfor betydelige utfordringer. De som trodde Finnmarksloven skulle skape ro rundt samiske rettighetssaker, tok grundig feil.
