Høyre har tradisjonelt oppfattet seg selv som en motstander av sosialismen og mener det må settes grenser for hvilken funksjon staten og politikken skal ha. Dette gjelder både i borgernes liv og i landets næringsliv. Staten skal konsentrere seg om å ta ansvar for de store linjene - og ikke dille for mye med detaljene. Det kan andre løse bedre.
Ville ha fortsatt union
Høyre ble dannet i forbindelse med vetostriden i august 1884, og er med det Norges nest eldste parti. Bare Venstre er eldre.
Dannelsen var en reaksjon på de endringene som kom etter innføringen av parlamentarismen og stemmerettsutvidelsen i 1884.
Emil Stang d.e. ble partiet første formann. Han ble også partiets første statsminister i årene 1989-1991.
Helt til 1905 ønsket Høyre å fortsette unionen med Sverige, forutsatt at Norge og Sverige var likestilt. Høyre gikk dermed imot Venstres mer utfordrende politikk.
I 1903 ble Høyre omdannet til Samlingspartiet under innflytelse av mer liberale venstremenn.
Etter at unionsoppløsningen var et faktum, gikk en del av Venstre i forbund med partiet, som støttet en samlingsregjering av Frisinnede Venstre under Wollert Konow.
Men etter to år var Høyre misfornøyd med samarbeidet, trakk statsrådene sine tilbake og dannet en egen regjering under Jens Bratlie. I 1913 tok partiet igjen navnet Høyre, og under Bratlies ledelse ble høyreprofilen tydeligere.
En av Stortingets mest betydelige politikere, Carl Joachim Hambro, som var Stortingspresident fra 1927 og frem til 1945, og som helt til sin avgang i 1957 satt i presidentskapet, tilhørte Høyre.
Mot arbeiderbevegelsen
I mellomkrigstiden var ett av hovedmålene å få til en borgerlig samling mot den voksende politiske arbeiderbevegelsen.
Det var særlig på 1950-tallet at Aps rene flertall skapte frustrasjon i partiet. John Lyng arbeidet likevel iherdig med å skape et borgerlig regjeringsalternativ.
Video: Dette er Høyre
Fra 1950 til 2005 har Høyre vært med i to borgerlige samlingsregjeringer (under ledelse av Lyng i 1963 etter Kings Bays-krisen og i 1965-1971 under ledelse av Senterpartiets Per Borten), én ren Høyre-regjering (Kåre Willoch som statsminister), to trepartiregjeringer (Willoch og Jan P. Syse) og sist i Bondevik II-regjeringen (Kjell Magne Bondevik som statsminister).
Ved EF-avstemningen i 1972 og EU-avstemningen i 1994 var Høyre det klareste ja-partiet.
«Høyrebølgen»
Med unntak av perioden 1903–06 (Samlingspartiet) har Høyre aldri hatt flertall på Stortinget alene. Partiet sto sterkest i 1880- og 90-årene.
Tilslutningen var synkende i mellomkrigstiden, mens den i perioden 1945–73 var stabil på rundt 20 prosent.
Fra 1975 til 1981 opplevde Høyre et sterkt oppsving, det som i ettertid blir omtalt som «høyrebølgen». Partiet gjorde da også sitt beste Stortingsvalg noensinne i 1981, med 31,7 prosents oppslutning og 53 mandater på Stortinget.
«Høyrebølgen» skyldtes delvis en generell konservativ dreining, litt at Høyre beveget seg mot sentrum, kombinert med at Arbeiderpartiet var nede i en bølgedal, og Venstre nesten forsvant.
Etter 1983 stabiliserte «høyrebølgen» seg, og Høyre gikk tilbake, selv om de beholdt regjeringsmakten frem til 1986, og deretter gjorde et nytt kortvarig forsøk fra 1987, begge gangene sammen med Senterpartiet og Kristelig Folkeparit.
I regjeringsperioden fra 2001 til 2005 var Senterpartiet byttet ut med Venstre, og i likhet med i 1965 aksepterte partiet at en av regjeringspartnerne fikk statsministerposten.
Partiet gjorde sitt dårligste valg noensinne ved stortingsvalget i 2005 da partiet bare fikk en oppslutning på 14,1 prosent.
I går kjemper de for blått comeback, med partileder Erna Solberg som statsministerkandidat.
Se: