Av Johan L. Tønnesson, på vegne av kulturbrevets avsendere
Hvervens sannhetsvitne er Sigurd Hoel, som har hevdet at kulturbrevet ”døde kvelningsdøden av bare kjærlige omfavnelser på ett eneste døgn”. Men det er ikke sikkert at Hoel – som selv var en av forfatterne av kulturbrevet – er vår mest pålitelige kilde her.
Framstillingen av kulturbrevet i den siste store norgeshistorien (bind 11 s 236-237) kan leses slik at teksten fikk atskillig politisk betydning i etterkrigsårene. For mange av oss som har arbeidet med kulturpolitikk flere generasjoner seinere, har brevet ”Vår kulturs fremtid” vært en viktig felles referanse etter at det ble trykket opp igjen i Norsk kulturråds 20 års jubileumsskrift i 1984.
Hvervens førstehjelp
Gjennom sin harde kritikk av vårt nye kulturbrev, bidrar Hverven på gledelig vis til å hindre en eventuell ny kvelningsdød. Hvordan treffer kritikken hans?
Hvervens hovedtese er at ”nyskapende og spennende kunst sprer og ødelegger” og at den først kan bidra til å bygge en felles kultur når det er gått lang tid. Derfor er det naivt å snakke om ny kunst og fellesskap i samme åndedrag. Men, spør vi, hva slags kulturpolitikk skal følge av dette, annet enn resignert aksept av kunstens isolasjon?
En hovedsak i vårt kulturbrev er å bygge opp en beredskap for at også den splittende, nedbrytende og ”uforståelige” kunsten skal få vekstvilkår, blant annet gjennom at det skal være mulig for flere dyktige kunstnere å leve av sin kunst.
Men vi kan ikke gå med på at det skal være et krav til spennende kunst at den skal ”ødelegge”. Det skapes mye god kunst som ikke er avantgarde i sin tid. Derfor var vi nødt til å gi kulturbrevet mindre brodd, det vil si være mindre enøyde, ved at vi på samme tid tar til orde for det umiddelbart uforståelige og grensesprengende – og for kunstnerisk ”gjendiktning”.
Likevel synes vi det er å gå for langt når Hverven oppgir enhver diskusjon om en felles etos for kunsten. Vårt forslag har vært å si noe tydelig om hva som ikke er kunstens etos, og her er vi på bevisst kollisjonskurs med mange som har villet fremme kunst for helsens eller nasjonalproduktets skyld.
At vi for øvrig i kulturbrevet har litt moro av å herme etter dagens kommersialiserte mediespråk ved å oversette ”etos” med ”forretningside”, slo ikke an hos anmelderen, noe vi bare kan glede oss over.
Hvervens tanntrekking
Pressekommentarene hittil tyder på at Hverven er relativt alene når han oppfatter kulturbrevet som tannløst, slik et nærmest samlet pressekorps karakteriserte Verdikommisjonens arbeid.
Kanskje skyldes forskjellen at kulturbrevet har grepet fatt i noe som brenner ganske sterkt i mange miljøer: De fremdeles skandaløse forhold for et høyt antall skapende kunstnere kombinert med en sterk urettferdighet i fordelingen av kulturens goder overfor den norske, flerkulturelle befolkningen.
Den eneste tann Hverven har funnet, vil han imidlertid helst trekke ut med det samme: Vårt forslag om å ta ut idretten av kulturbegrepet. Han synes å anta at kunst får større oppslutning når den slås sammen med fotball, fordi folk elsker fotball langt mer enn de elsker kunst. Dette opportunistiske argumentet kan nok ha noe for seg, men neppe særlig mye.
Tom Egil Hverven, som vi ellers kjenner som en høyt kompetent tekstgransker, har dessuten misforstått oss dit hen at vi vil rive ned idretten. At det dreier seg om en feillesning, skulle gå fram av det følgende: Når vi sier at ”det er god kulturpolitikk å holde fast ved et kulturbegrep med utspring i kunsten”, er det ”ikke fordi idrett er mindre verdig, men fordi det er noe annet.”
En umiddelbar politisk konsekvens av dette – som i første omgang er symbolsk, men ikke dermed uviktig – er at kulturministeren tar tittelen ”kultur-, medie- og idrettsminister”.
Hvervens gjesp
NRKs anmelder røper indirekte at han har gjespet under lesningen av kulturbrevet. Bra. Moderne fysioterapeuter anbefaler gjesping som middel til kroppslig avspenning og ny konsentrasjon, i det kroppen tilføres ekstra mengder oksygen.
Her berører vi det ene punkt hvor kunsten kanskje har et konkurransefortrinn overfor idretten: Den klarer seg utmerket uten doping og får ikke sin betydning gjennom opphopning av sensasjonelle høydepunkter.
Artikkelforfatteren er stipendiat ved Universitet i Oslo, og har vært engasjert som redaktør for Kulturbrev 2001.
Tips andre om denne saken
Utskriftsvennlig versjon
