Troens dilemma

Av Haakon Børde

- Tror du på Gud, bestefar, ville barnebarnet vite og så inn i mine blå øyne over middagsbordet med nysgjerrighet i sine brune.

Å svare på dét spørsmålet, var ikke så vanskelig. Vanskeligere ble det da guttungen fulgte opp med barnets selvfølgelige: - Hvorfor ikke, bestefar?

Også dr. Faustus fikk dette spørsmålet, men han fikk det av Margarethe, og hans forlegenhet overfor jenta var annerledes enn min overfor barnebarnet.

Så vidt jeg visste, sto jeg ikke i ledtog med djevelen - i motsetning til den gamle Faust som hadde forpaktet bort sjelen sin til Mefistofeles, djevelen, i bytte for ungdom og lykke. Det måtte Faust holde skjult for Margarethe, for det var jo hun som skulle hjelpe ham til den lykkestund han hadde kjøpt med sjelens fortapelse.

Men den sprenglærde Faust kviet seg for å lyve, og prøve å innbille ungjenta at han trodde på Gud - for det var dét den fromme Margarethe ville høre. Da kunne hun åpne sitt hjerte for ham. Han kunne ikke gi henne et ordentlig svar.

Ekstremismens århundre

Jeg hadde - måtte jeg tro - ikke Faust-legendens grunn til forlegenhet, men også jeg kjente forlegenhet overfor spørsmålet. Barnebarnet hadde også krav på et ordentlig svar.

Men jeg hadde ikke pedagogisk selvtillit nok til å tro at jeg kunne gi ham en begrunnelse på åtte-åringens språk, og innenfor åtte-åringens forestillingsverden.

Jeg var påvirket av massegraver i Bosnia som ble åpnet foran vårt NRK-kamera, og av kvinnene og barna og de gamle menn som hadde greid å flykte fra Srebrenica gjennom skogen til sikkerheten i Tuzla, i visshet om at sønnene og mennene deres og fedrene deres var havnet i massegravene jeg senere skulle være med på å åpne.

Skulle jeg prøve å forklare barnebarnet hvorfor jeg ikke kunne forstå at tro på en barmhjertig gud var forenlig med kunnskapen om at denne gud - om han fantes - hadde tillatt bestialiteten på Balkan, ja hadde tillatt - eller latt være å hindre - bestialiteten i hele ekstremismens århundre, som en historiker hadde kalt århundret åtte-åringen var født inn i, og hadde slitt ut sine første barnesko i?

Skal en barmhjertig gud ha tatt til etterretning at en stat med ordene "Gott mit uns" på soldatenes beltespenner henrettet et helt folk, at en annen stat med "In God We Trust" på myntene i verdens hardeste valuta svidde av regnskogen i Vietnam med napalm, at hutuer utryddet tutsier, at kristne serbere massevoldtok muslimske kvinner for at de skulle føde kristne barn og slik utrydde sitt eget folk?

Men disse beveggrunnene m i n e kunne jeg umulig belemre åtte-åringen med.

Sjelelige himmelsprang

Jeg ville bevare et godt forhold til barnebarnet, verdens åttende underverk. Men jeg hadde aldri fått et personlig forhold til det underverk en viss Maria skal ha opplevd den dagen vår tidsregning begynner.

Selv dette underverket kan tilskrives en tilfeldighet, om jeg skal tro den sør-afrikanske kirkefyrsten Desmond Tutu i Chateau Neuf i Oslo 9. desember i fjor under en gudstjeneste sammen med Rigoberta Menchu, Ramos Horta og Gunnar Stålsett i et fullsatt hus, dagen før en annen afrikaner fikk Nobels fredspris.

For da Gabriel, sa Tutu, presenterte seg for denne Maria og - etter fullmakt - ba henne bli mor til sjefens barn, skal hun ha svart, sa Tutu, med blikket tekkelig nedslått: - Å nei, Sir, jeg er en anstendig pike. Men spør hos naboen, kanskje De får napp der, Sir.

Som man har fått svært mange til å tro - med sverd og ild mot gamle gudebilder hos oss, med den hellige inkvisisjon i Europa ellers og den nye verden, med heksebrenning, drukningsprøven og steining - denne Gabriel behøvde ikke prøve seg hos naboen.

Han handlet som han hadde fått ordre om, og hvor forundret må ikke Josefs trolovede ha vært etter hvert som hun opplevde forandringene med seg som etter skaperverkets prinsipp forutsatte... Nå ja, forutsetter alt vi i vår tid lærer på skolen og langsomt, å så langsomt, famler oss fram til egen erfaring om i de høyeste sjelelige himmelsprang og de avgrunnsdypeste nedstyrtinger.

Med åra er det blitt vanskeligere og vanskeligere å gi barnebarnet et ordentlig svar - selv om gutten etter hvert er midtveis i tenårene.

Det store ”hvorfor”

Allah u akhbar - Gud er stor - ropet skal ha runget gjennom fire passasjerfly 11. september i fjor, avbrutt kanskje av panikk-skrik ettersom passasjerene i tre av flyene forsto hva de skulle brukes til. Avbrutt kanskje av kamprop i det fjerde flyet der passasjerer og mannskap skal ha prøvd å overmanne kaprerne.

Valget i det fjerde flyet kan ha vært mellom en død som passiv deltaker i et angrep mot USA, og en død i en flystyrt de aktivt skulle være med på å forårsake.

Ordet Allah betyr Gud. Det er det arabiske ordet for gud.

Skulle Allah, altså Gud, ha tillatt at 19 unge menn som hevdet å handle i hans navn, knuste og brente opp seg selv og passasjerene og noen tusen andre mennesker i World Trade Center? Hvilken mening skulle Allah, altså Gud, ha hatt med det? Eller med inkvisisjonen? Eller med "Endløsung" i Hitler-Tyskland? Eller Gulagene i Stalin-Sovjet? Eller tvangsflyttingen av byfolk i Kambodsja? Eller apartheid? Hvilken mening kan Gud, altså Allah, ha hatt med apartheid?

Sannhetens problem

"Med sine krav om monopol på dyd og moralsk renhet er de monoteistiske religionene ansvarlig for de mest ondartede former for intoleranse i verden", mener den amerikanske sosiologen Barrington Moore om jeg skal tro professor Bernt Hagtvedt i Aftenposten sist søndag. "Kristendommen, islam og jødedommen er en vesentlig årsak til menneskenes grusomhet mot hverandre", skriver Hagtvedt. Og: "En hovedgrunn ligger i kravet om å inneha den hele og fulle sannhet". Selv ville jeg føye til: Og kravet om å inneha den eneste sannhet.

Mye verdslig politikk har derimot vært drevet i guds navn.

Da bilen brøt sammen nord for Kabul for en måned siden, klatret jeg ut og ble stående midt i landsbyen og se på mekanikerne sjåføren hadde vervet til å fikse hjulopphenget. En guttunge på barnebarnets alder kom borttil og lurte på hvordan jeg hadde det, - How are you? - Fine, svarte jeg, og dermed var samtalen slutt.

Flere barn kom til, og alle ville vite How are you og alle ble stumme straks jeg hadde svart Fine. Men ungene var blide, og jeg, gamle kyniker, tenkte at i dette farlige landet kunne det være lurt å være omgitt av barn - for det skal tross alt noe til for at folk skyter på barn, selv i Allahs, altså Guds, navn. Det skal noe til, skal det ikke?

Noe svar har jeg ikke greid å gi barnebarnet.


Av Haakon Børde
NRK P2, lørdag 12. januar 2002
Bearbeidet for nett av Mie Sundberg