Jevnt løp mellom Bush og Kerry

Av utenrikskommentator Jahn Otto Johansen

De to kandidater kunne fritt bevege seg med sine mikrofoner i en forsamling der det var avtalt hvem som skulle få stille hva slags spørsmål. Dermed ble George W. Bush mindre stiv og kunne spille på den folkelige nærkontakt som er hans sterkeste side.

Overbevisning mot argumentasjon

Analysen og argumentasjonen var John Kerrys sterkeste kort. Han var både prinsipiell og detaljert. Han opptrådte som en blanding av professor og skrankeadvokat.

George W. Bush spilte som vanlig på overbevisning og tro, og det gjorde han på en måte som gjør inntrykk på millioner av amerikanere som ikke har høyere utdannelse og slett ikke leser de seriøse avisene. Bush minner mer om en predikant.

Bush har fortsatt tak på damene: Her hilser hans førstedame Laura Bush (t.h.)på Teresa Heinz-Kerry før ektemennenes duell i natt. (Foto: J.Reed, Reuters)

Det interessante er at Bush fortsatt har et godt tak på de kvinnelige velgere. Målinger viser at han oppfattes som en varmere og mer omsorgsfull person enn den mer distanserte John Kerry. George W. Bush er mer "likandes".

Det betyr naturligvis ikke at kvinner er mindre rasjonelle enn menn, men de vektlegger kanskje menneskelige egenskaper noe annerledes.

I spørsmålet om fri abort – kvinners rett til å bestemme over egen kropp, som det heter – vil de som har høyere utdannelse og satser på karriere, foretrekke Kerry, men det viser seg store deler av anti-abort-bevegelsen nettopp er kvinner.

Irak-reprise

Som ventet spilte Irak og krigen mot terror en viktig rolle også i denne duellen.

Her var det stort sett reprise. George W. Bush fremstilte seg som mannen som amerikanerne kunne ha mest tillit til som nasjonens øverstkommanderende og feltherre i krigen mot terror. Han måtte riktig nok innrømme det alle vet etter at CIA-rapporten nylig ble offentliggjort, nemlig at det ikke var blitt funnet masseødeleggelsesvåpen.

Det var jo en hovedbegrunnelse for å gå til krig. Men nå sier Bush at selv om det forholdt seg slik, så hadde Saddam Hussein både vilje og evne til å gjenoppta det truende våpenprogram straks FN-sanksjonene var over. Dermed forble han en alvorlig trussel.

Kerry lyktes ikke helt i å utnytte det faktum at presidenten hadde gått til krig på premisser som senere viste seg ikke å holde stikk. Kerry trodde i likhet med Bush på at Saddam hadde slike masseødeleggelsesvåpen, og han stemte som senator for krigen. Senere var Kerry lenge temmelig uklar.

Denne uklarheten preget også denne duellen, selv om han med stor kraft hevdet at USA og verden nå er mer usikker enn før Irak-krigen. De skarpe standpunkter Kerry har inntatt i Irak-spørsmålet den siste tiden, kommer muligens for sent til å fjerne inntrykket av ”vinglefant”.

Og flertallet av amerikanere har til tross for alle avsløringer og fortsatt kaos i Irak større tiltro til Bush enn til Kerry som den leder som er best egnet til å møte en krisesituasjon.

Tror ikke på FN og allierte

Når det gjaldt forberedelsen til okkupasjonen, særlig hvor mange soldater som var nødvendig, hadde Kerry saklig sett rett. Men det gjør ikke særlig inntrykk på flertallet av amerikanerne når han sier at USA skal satse på FN og de allierte.

Sett fra Europa har Kerry rett i at president George W. Bush og særlig hans forsvarsminister, Donald Rumsfeld, skadet den transatlantiske allianse og ikke var særlig heldig for USAs internasjonale omdømme.

Men amerikanerne flest tror ikke på FN, og de vet knapt hvilke land som i dag er medlemmer av NATO.

Ikke enkelt med Kerry heller

Det er ikke på noen måte gitt at forholdene innen NATO blir mer idylliske med John Kerry som president.

Mange NATO-land vil fortsatt kvie seg for å sende soldater til Irak, og flere av de som tilhørte "de villiges koalisjon", trekker ut sine folk uansett hvem som blir USAs president de neste fire år.

Det er begrenset hvor mye som kan komme ut av det militære opplæringsprogram som NATO har forpliktet seg til. Intet NATO-land ønsker at Irak skal ende i kaos og anarki, men det er få som vil betale regningen for å unngå det.

Men det kan bli vanskeligere for europeerne å si nei til John Kerry, som de helst ønsker som president. Dette kan skape delikate situasjoner.

Mer innenrikspolitikk

Men til tross for at Irak også preget denne debatten, fikk innenrikspolitiske spørsmål langt mer plass nå. I tredje og siste fjernsynsduell neste uke blir dette det eneste tema.

Ingen grunn til å ta seieren på forskudd, mener Jahn Otto Johansen. Her ankommer ekteparet Kerry et valgmøte for å feire nattens duell. (Foto: J.Young, Reuters)

Her var debatten natt til lørdag nyttig, for den ga et godt inntrykk av hvor langt fra hverandre kandidatene står i spørsmål om skattelettelse, abort, klima, stamcelleforskning og i mange andre spørsmål.

Til syvende og sist er det kanskje her slaget vil stå, og da er intet så opplagt som enkelte kommentatorer ville ha det til.

Latinos for Bush

En ting er at kvinnene fortsatt ser ut til å foretrekke Bush frem for Kerry. Noe annet er at latinos, først og fremst innflytterne fra Mexico, støtter George W. Bush, som kan vise til en familie som har latinamerikansk inngifte og snakker spansk.

På den annen side har eksilkubanerne i Florida begynt å svikte George W. Bush. Men i det store og hele kan Bush sannsynligvis regne med mer støtte fra latin-amerikanerne enn Kerry.

Svarte for Kerry

Det svarte Amerika – afro-amerikanerne – stemmer derimot for John Kerry, slik de lenge har valgt demokratisk.

Den svarte middelklassen sørger for å bli registrert og møter frem ved urnene for å gi John Kerry sine stemmer. Men det har vist seg vanskeligere å få den svarte underklasse til å la seg registrere.

Enkelte steder har valgkomiteer dominert av hvite lagt hindringer i veien for dem. Her er det et potensial som Kerry sannsynligvis ikke klarer å mobilisere.

På den annen side er det en hvit underklasse som også har mange uregistrerte velgere. Dersom de melder seg, vil de ikke nødvendigvis stemme på Kerry, men kan like gjerne gå for Bush. Dette er et av mange paradokser i amerikansk politikk.

"Vippestatene" avgjør

Det tales om 16 "svingstater" eller "vippestater" der valget kan slå begge veier. I 13 av dem har Kerry fått en liten ledelse, men i ti av dem er den så hårfin at den ligger innenfor den feilmargin vi må operere med.

Derfor er det tøv på dette tidspunkt å kåre en vinner. Noen av de forskningsinstitusjoner som har spesialisert seg på meningsmålinger, mener John Kerry ligger best an, mens andre tror George W. Bush kan vinne igjen.

Det blir med andre ord en spennende innspurt. Man kan visst ikke gjenta for ofte det kjente amerikanske ordtak "It isn`t over before it`s over!".

Det blir som en spennende baseball- eller american football-kamp der de siste minutter, ja, sekunder kan bli avgjørende.

(NRK)