Den glemte krigen

Av Utenrikskommentator Jahn Otto Johansen

Den glemte krigen i Afghanistan kan vise seg å bli den største utfordring alliansen hittil har stått over for, og den reiser ekstra utfordringer for Norge.

Ikke bare deltar vi i den felles NATO-styrken som fra neste år helt skal erstatte amerikanernes nærvær i dette ville og uoversiktlige fjellandet.

Utenriksminister Jan Petersen opplyste i sin utenrikspolitiske redegjørelse i vinter at Norge planla å sende en ny kontingent spesialstyrker til Afghanistan, og de kommer i tillegg til den bataljonen som nå tjenestegjør i den internasjonale stabiliseringsstyrken ISAF. Spesialstyrken står direkte under amerikansk ledelse.

Flere NATO-soldater

NATO sendte nylig 2000 soldater ekstra til Afghanistan som en forsterkning foran valgene i desember. ISAF har siden Talibanregimet ble styrtet i 2001 vært konsentrert rundt hovedstaden Kabul, men har etter hvert utvidet sitt operasjonsområde.

Amerikanere som har mistet sine kjære i Afghanistan.(Foto:AFP/Scanpix)

Disse kommer i tillegg til de 288 000 amerikanske soldater som har møtt større motstand fra Taliban enn de hadde regnet med. Taliban har kunnet operere på begge sider av grensen til Pakistan og har treningsleire og rekrutteringskontorer på pakistansk side.

Men først og fremst har pakistansk territorium vært et tilfluktsområde for talibansoldater på flukt.

Halvhjertet støtte fra Pakistan

Amerikanerne er misfornøyd med den pakistanske regjerings håndtering av denne utfordring, men unngår å kritisere sin allierte, president Pervez Musharraf, for mye.

Pakistan har riktig nok gitt logistisk støtte til Pentagons operasjoner og har samarbeidet med amerikansk politi og etterretningstjeneste om å oppspore Al Qaida-folk. Men Musharrafs hjelp til krigen mot Taliban har – som The New York Times påpekte nylig – vært meget selektiv:

- General Pervez Musharraf synes å legge mer energi i å bortforklare sin regjerings toleranse overfor Talibans aktiviteter enn i å forsøke å sette en stopper for dem.

NATO alene om ansvaret fra 2006

Men fra 2006 skal altså NATO ha ansvaret alene for krigen mot Taliban. Det reiser mange vanskelige spørsmål som alliansen ennå ikke har noe svar på.

NATO har ikke det avanserte høyteknologiske utstyr som amerikanerne rår over, f. eks. de såkalte ”Predators”, som er førerløse småfly som dag og natt overvåker marken med kameraer og avlyttingsinstrumenter og som kan avfyre raketter mot de mål de finner. Disse ”Predators” kan operere 24 timer i ett trekk og de styres fra et kontrollsenter i Nevada i USA.

Også de øvrige amerikanske flyoperasjoner og satelittovervåkingen ledes fra kommandosentra langt vekk fra Afghanistan.

Det er et åpent spørsmål om amerikanerne vil la NATO få disponere denne høyteknologi og til hvilken pris. NATO-offiserer som planlegger Afghanistanoperasjonen, mener de kan få et problem dersom amerikanerne tar med seg disse avanserte systemer.

Det vil gjøre det enda lettere for Taliban å operere. Det er åpenbart at Taliban bare venter på de sjanser som bryr seg når amerikanerne overlater hele ansvaret til NATO.

Hvor lenge i Afghanistan?

Det altoverskyggende spørsmål er hvor lenge NATO må bli i Afghanistan. Det er det ingen som vil uttale seg offisielt om, men det bekymrer mange militære og politikere, særlig i Tyskland som også er bedt om å øke sitt engasjement i Afghanistan.

Afghanistan er en eneste stor krigskirkegård. To afghanske gutter betrakter et krater etter en rakett.(Foto:AP/Scanpix)

Vil det gå med NATO som det gikk med Sovjetunionen og før det Tsar-Russland og England, at alliansen havner opp i en krig uten ende? Mange imperier har opp gjennom historien forblødd i Afghanistan. Det strategisk viktige og omstridte fjellandet er en eneste stor krigskirkegård.

Liten offentlig debatt

Men det er påfallende hvor uvillig NATO er til å ta en offentlig debatt om disse utsikter, og enda mer påfallende er den taushet som har preget Norge.

Riktig nok har det vært bred politisk enighet om at Norge skulle delta i krigen i Afghanistan, men i valgkampen er det blitt gjort til et tema av SV og Høyre.

Forsvarsminister Kristin Krohn Devold forsøker å gjøre norsk deltagelse i Afghanistan til et spørsmål om en rød-grønn regjerings sikkerhetspolitiske troverdighet.

Det er legitimt i en valgkamp, men da bør man også ta en seriøs og åpen debatt om hvilke risikoer NATOs og Norges engasjement medfører. Vi bør ikke gå inn i en hengemyr med lukkede øyne.

Dersom det er slik at ingen har en noenlunde sikker formening om hvor lenge vi må bli i Afghanistan og hva denne krigen vil kreve av oss, så bør det sies åpent og ærlig. Og særlig bør det være mer åpenhet om hvilke forpliktelser og farer de norske spesialstyrker som står direkte under amerikansk kommando, medfører.

Denne problemstilling medfører ikke nødvendigvis at Norge ikke skal delta, men en åpen og ærlig debatt er den beste garanti mot de sjokk som ubehagelige overraskelser kan gi.

Kritiske avsløringer

I europeisk presse har det vært langt flere kritiske reportasjer og kommentarer om utviklingen i Afghanistan enn i norske medier.

Det legges ikke skjul på at kvinnene på mange måter har opplevd et tilbakeslag i forhold til de forventninger som Taliban-regjeringens fall skapte. Krigsherrene som har kontroll over store deler av Afganistan, fremstilles som de kyniske og brutale banditter mange av dem er, selv om de var amerikanernes allierte i krigen mot Taliban.

Og ikke minst setter europeiske medier søkelyset på heroinproduksjonen som har tatt seg drastisk opp etter Talibans fall. Herionen finner nå veien til USA og Europa og ødelegger vår ungdom. Dermed undergraves våre samfunn innenfra samtidig som våre soldater skal kjempe for demokrati og fred i Afghanistan.

Opiumproduksjonen bare øker

90 prosent av all råopium i verden kommer nå fra Afghanistan. Opium er råstoffet til heroin. I fjor steg opiumproduksjonen med 17 prosent, og den fortsetter å øke. De arealer som brukes til å dyrke opiumsvalmuen, ble i 2004 utvidet med 64 prosent uten at ISAF eller amerikanerne var i stand til å hindre det.

Der Spiegel hadde forleden en stor og grundig reportasje som viste den absurde motsetning mellom tysk narkotikapolitis fortvilede kamp på hjemmebane og den forsiktighet som tyske ISAF-soldater må vise overfor heroinkongene i Afghanistan.

Krigsherrene skal ikke utfordres for mye, og bøndene, særlig i det nordlige Afghanistan, lever av å dyrke opiumsvalmue fordi det gir bedre inntekter enn noe annet. Samtidig som Vesten bruker milliarder på militære tiltak, er man gjerrig med økonomiske og sosiale hjelpetiltak som kunne gi et alternativ til heroinproduksjonen.

Ikke lenger noen optimisme

Tidligere i år lot det til å være grunn til en viss optimisme da presidentvalget ble avviklet på en overraskende fredelig måte. De verste spådommer ble de gjort til skamme.

Men så snart snøen begynte å smelte i mars, opptrådte Taliban i langt større formasjoner enn tidligere, og de var utstyrt med moderne våpen og utstyr som var kommet over grensen fra Pakistan.

Dette skjedde til tross for at president Musharraf sa at han hadde satt inn flere tropper i grenseområdene. Det generalen i virkeligheten har gjort, er som The New York Times påpeker, ”å marginalisere de politiske sentrumspartier og inngå avtaler med islamske ekstremister for å beskytte seg selv”.

Fra mars til nå har stemningen snudd fra optimisme til pessimisme, og utsiktene på lengre sikt er ikke særlig lyse.