Alle prosessers moder

Av utenrikskommentator Jahn Otto Johansen

Irakerne har lenge ventet på rettssaken mot Saddam Hussein. Nå innledes den (Scanpix/AP)

Påtalemyndighetene, den irakiske regjeringen og amerikanerne er enige om en ting: De vil unngå en repetisjon av prosessen mot Slobodan Milosevic, som nå pågår på fjerde året uten at man er kommet noe nærmere en kjennelse.

Milosevic har som den demagog han er, utnyttet rettssaken maksimalt til dommernes store fortvilelse. Ikke bare betviler han Haag-domstolens rett til å dømme ham. Han forsøker også å trekke inn ledende vestlige statsmenn og diplomater som han i sin tid hadde et nær samarbeide med da det gjaldt å få Dayton-avtalen i havn slik at det kunne bli slutt på den blodige borgerkrigen i Bosnia-Herzegovina.Det kunne ha blitt ytterst pinlig for mange.

Dessuten har Milosevic utnyttet fjernsynsoverføringene ved å appellere direkte til hjemmeopinionen i Serbia. Dermed har Haag-prosessen bidratt til å komplisere demokratiseringsprosessen.

Saddam og Milosevic

Parallellene mellom Saddam-prosessen og Milosevic-prosessen er altså mange, selv om omstendighetene forøvrig er totalt forskjellige.

Saddam har i TV-opptakene fra de forberedende rettsforhandlinger appellert direkte til sunnimuslimene i Irak og til opinionen i de andre arabiske land.

Dette forsøker myndighetene nå å unngå ved ikke å tillate direkte overføringer. Det skal legges inn en forsinkelse som gjør det mulig å fjerne episoder og utsagn som kan være pinlige for myndighetene.

Men dermed styrkes mistanken om at Saddam ikke får en fair behandling, og det skapes en martyrmyte. Ved å frata Saddam de muligheter Milosevic har hatt og som han har misbrukt, vil mange sunnimuslimer få det inntrykk at her er det noe galt.

Få og begrensede tiltalepunkter

Det andre problemet ligger i utvelgelsen av tiltalepunkter. De saker Saddam nå tiltales for, er relativt små i forhold til de enorme krigsforbrytelser og ”forbrytelser mot menneskeheten” som vi vet han har begått.

I krigen mot Iran, som Saddam startet, ble det brukt giftgass i stor stil. Men i denne krig var Saddam vestmaktenes allierte. Derfor reagerte de ikke. USA skaffet ham viktige etterretningsinformasjoner, og en rekke vestlige land forsynte Irak med utstyr og råvarer som ble brukt blant annet til giftgassproduksjon.

Rumsfelds tvilsomme rolle

USAs nåværende forsvarsminister, Donald Rumsfeld, som liker å snakke om demokrati og menneskerettigheter, hadde den gang fortrolige samtaler med Saddam i Bagdad.

Det ville bli ytterst ubehagelig for Rumsfeld og for USA dersom dette skulle komme frem i hele sin bredde. Det ville også bli pinlig for Frankrike og Tyskland som så mellom fingrene med at firmaer i disse land tjente grovt på leveranser til Saddams krigsmaskin.

Storbritannia ville heller ikke slippe unna verdensopinionens fordømmende blikk dersom Saddam fikk anledning til å avsløre alt han vet.

Ikke engang giftgassmassakrene på sivile i Halabja i Kurdistan i 1988 reagerte Vesten på til tross at man hadde detaljert informasjon om hva som skjedde: Ca 5000 sivile - eldre, kvinner og barn - led en smertefull død da bomber inneholdende senneps- og nervegass ble sluppet over byen.

Dødsdom sannsynlig

Ødelagt bilde av Saddam på murvegg i byen Basra i sør (Scanpix/Reuters)

Denne relativt opplagte sak ligger ikke inne i den første tiltalebeslutning. I stedet konsentrerer aktoratet seg om mindre saker som er lettere å håndtere. Det gjelder i første rekke massakren i Dujail i 1982 da 143 shia-muslimske sivile ble drept.

Det er et titalls forbrytelser Saddam i første rekke tiltales for, og de har der til felles at de er avgrenset.

For flere av disse forbrytelser vil Saddam kunne dømmes til døden, og da er faren til stede for at det gjøres kort prosess for å bli kvitte denne plagsomme mann.

Ingen ringere enn statsminister Ibrahim al-Jaafaris talsmann, Laith Kubba, har sagt at en dødsdom er høyst sannsynlig i Dijail-salen, og da bør han henrettes ”uten ytterligere utsettelser”.

Alvorlige betenkeligheter

Flere internasjonale rettseksperter har uttrykt betenkeligheter, selv om de ikke er i tvil om at Saddam har begått alvorlige forbrytelser og bør dømmes for det.

Professor Gary J. Bass ved Princeton-universitetet (han har skrevet en viktig bok om krigsforbrytelsesdomstoler - ”Stay The Hand of Vengeance: The Politics of War Crimes Tribunales”), siterer i International Herald Tribune den kjente filosof og Holocaust-gransker Hannah Arendts uttalelse etter Nürnbergprossesen:

”For disse forbrytelser er ingen straff streng nok. Det kan bli nødvendig å henge Göring, men det er totalt utilstrekkelig”.

Bass mener at dersom Saddam får dødsdom og henrettes straks, vil dette være helt utilstrekkelig. Da vil han gå i graven med mange hemmeligheter, og prosessen får ikke den oppdragende virkning for irakerne og for verdenssamfunnet som det ville ha blitt av en langvarig og omstendelig rettssak der årtiers forbrytelser blir dokumentert.

Tyskland og Frankrike i 1945

Jussprofessor Eric Posner ved Chicago-universitetet trekker i en annen kommentar i International Herald Tribune inn det politiske aspekt.

Skal det bli varig fred og demokrati i Irak, må sunni-muslimene, som Saddam støttet seg til og gjorde til herskerklasse, trekkes inn. I hvert fall de mange som befant seg på et lavere nivå i Baath-regimet og ikke var direkte skyldige i forbrytelser, må få følelsen at de hører hjemme i det fremtidige irakiske samfunn. Da må prosessen mot Saddam ta sin tid og, den må være fair.

Posner trekker sammenligninger med Tyskland og Japan i 1945. De allierte kom snart til den konklusjon at bare toppene i det forbryterske system skulle dømmes. Man kunne ikke ta absolutt alle som hadde vært involvert i krigsforbrytelser. Det var nok nødvendig for en rask gjenoppbygging, men det førte til at mange med blod på hendene slapp unna.

Det var først da vesttyskerne noen år senere tok oppgjøret med fortiden, at krigsforbrytelsene og ”forbrytelser mot menneskeheten” ble brettet ut for alvor. Japanerne tok aldri noe skikkelig oppgjør med sin fortid. Også i Irak må ulike hensyn veies mot hverandre, men vi burde ha lært at man ikke kan la politiske bekvemmelighetshensyn alene bestemme.