Kunstanmeldelse: Lyden av stillhet

Hvor finner vi stillhet i en oppjaget, støyende virkelighet? Og hvordan kan stillheten skildres visuelt?

Dette er spørsmål som en håndfull nordiske kunstnere beskjeftiger seg med i «Silent Space - Intensified Integrities».

Utstillingen åpnet i helgen på Galleri F 15 på Jeløya i Moss.

Taust måltid

Kunstneren Nina Backman, som også er utstillingens kurator, har blant annet iscenesatt et stillhetens måltid.

Midt i gallerirommet troner et vakkert dekket bord, der rundt 25 gjester lørdag inntok en treretters middag i fullstendig taushet.

Dette verket, som åpenbart henter sin inspirasjon fra John Cages ulike stillhetsprosjekter og -komposisjoner, viser at den iscenesatte stillheten alltid er full av lyd.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Stille lidelse

Et annet forunderlig verk er den norske kunstneren Lise Bjørne Linnerts smerteregister.

Med sytråd har hun forsøkt å visualisere sin egen kroniske, kroppslige lidelse.

De dagene hun har sydd små knuter forstår vi at det har gjort akutt vondt på ett enkelt sted, mens hun andre ganger har skildret smerten som lange, løse sting, som åpenbart har strukket seg ned gjennom kroppen hennes.

Verket er svært selvopptatt. Men det er jo nettopp det man blir når man bestandig har vondt.

Men verket blir så mye mer enn kunstnerens egen lidelseshistorie. Det blir en viktig påminnelse om hvor velsignet vi er, vi som går omkring uten vondt i kroppen og tar dét som den største selvfølge.

Det å ha vondt er en ensom ting. Folk ønsker ikke høre dag ut og dag inn om andres kroppslige smerter. Man er henvist til å lide i stillhet.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Et stumt skrik

Et annet verk som gjorde et uutslettelig inntrykk på meg, er den finske kunstneren Mia Hamaris uhyggelige treskulptur med reveføtter (se bilder under).

De pelskledde revebena, som er festet til den slanke tretorsoen, gir med sin buede lårform skulpturen en feminin fiolinfasong.

Skulpturen har et lubbent lite barneansikt som er fordreid av smerte og fortvilelse. Den merkelige skikkelsen rir på en enhjulsykkel av tre, kanskje rester av en gammel rokk.

Skulpturen er vakker og stygg på samme tid.

Koblingen av kvinneformen, det dyriske og det barnslige gir en følelse av barnet tvunget inn i en voksen, erotisk verden der det ikke hører hjemme. For meg oppleves skulpturen som et stumt, tilbaketrengt skrik.

Et annet verk som også må nevnes, og som enkelt og virkningsfullt visualiserer stillhet, er finske Marja Helanders fotografi av en ensom bensinstasjon i natten (se ingressbilde).

Bensinstasjonen har ingen logo og fremstår nærmest som lysende, nesten som et bilde fra en drøm.

Et kunstverk i sin egen rett

«Silent Space - Intensified Integrities» er blitt som et kunstverk i sin egen rett.

Ikke bare favner den en rekke arbeider som på ulike måter utforsker opplevelsen av det lydløse.

Utstillingen selv er bærer av en intens, nesten ubehagelig taushet.

LES OGSÅ:

• – Momentumbiennalen ved Punkt Ø er rik og inspirerende
• Uenige om Punkt Ø-avtalen