Du Jeppe, du Jeppe

Da teaterkompaniet De Utvalgte fikk Heddaprisen for særlig kunstnerisk innsats i 2013, var det blant annet for sin tøyning av scenerommets dimensjoner, for omgangen med spørsmål av tidløs karakter og for alltid å søke nye veier i sitt scenespråk.

En pris som var både vel unt og vel fortjent. Kompaniets bruk av 3D-videoer som scenografi er enestående i Norge. Deres forestilling «Kunsten å bli tam»var en skjellsettende opplevelse.

Også forestillingen «De utvalgte», basert på Bibelens Noa-historie og med bruk av Inger Christensens vakre dikt Alfabet, gav kompaniet mye skryt og mye oppmerksomhet. Flertallet av skuespillerne hadde en psykisk utviklingshemming, noe som gav helt egne dimensjoner og klangbunner til stykket.

Med sin nyeste forestilling «Visjonæren» fortsetter de vandringen i 3D-landskapet. Denne gangen er utgangspunktet Ludvig Holbergs «Jeppe på Bjerget» fra 1722.

Alle sier at Jeppe drikker – men hvorfor drikker han? Hos De Utvalgte kan Jeppe være alle. Derfor forflyttes rollen gjennom stykket. Men Jeppe (Jørgen Langhelle) drikker like fullt – og Mor Nille raser og fortviler.

Varm og lunefull

Rebekka Joki spiller en varm og lunefull Nille, fortvilet over at han ikke kommer hjem og at hun er uten såpe og alene med barna, rasende over at han drikker. Men kjærligheten til ham har hun like fullt.

Og alt kunne ordnet seg mellom Jeppe og Nille, hadde det ikke vært for det utspekulerte sendebudet, spilt av Torbjørn Davidsen. Kledd som en (klok) kone med skaut og kjole går han mellom Jeppe og Nille som en slags mellommann, men historiene forvrenges. Enormt underholdende, og samtidig uendelig trist.

Så Nille og Jeppe forsones ikke. Men Jeppe oppsøker en leiesoldat, en slags dagens utgave av Jeppe-figuren.

Innslaget med soldaten er urovekkende. Den tyranniske siden ved Jeppe kommer frem, samtidig som det påpekes som en side ved det norske samfunnet: Rikdom kontra ansvar for verden og miljø – våpenproduksjon, krigsdeltakelse og dyreavl er områder som nevnes.

En annen Jeppe-figur sitter på siden av scenen gjennom nesten hele forestillingen. Mot slutten hentes han frem.

Cantaragiu Rasturnel fra Romania er gatemusikant i Oslo og er her for å tjene penger til barn og barnebarn. Han settes i baronens stol, kles opp, serveres god mat, får kyss, klapp og klem. Og dømmes i rettssaken som kommer mot slutten av Holbergs stykke.

Emmen smak i munnen

Og der slutter det hos De Utvalgte. Med en emmen smak i munnen, uavklart og tankefullt.

3D-videoene til Boya Bøckman er vakre som alltid. Store oversiktsbilder frakter oss til ørkenen, til krigslandskap, til Mor Nille som sitter i elvekanten og forsøker å vaske klær uten såpe, videre flyr trekkfuglene over skjermen så nært at et publikum utstyrt med 3D-briller lett kan fristes til å strekke hånden ut og ta på dem, det samme med flaggermusene som kommer flygende mot en.

Videoen gir gjørme, vann, gress og ørken til fortellingen, et konkret landskap den har godt av, det bringer den inn i virkeligheten. Så leiesoldaten, som i utgangspunktet er reell, blir ikke mindre virkelig av scenografien.

Det er alltid noe som murrer og napper, som etterlater en uro etter De Utvalgtes forestillinger. Visjonæren har mange tematiske tråder i seg, og oppleves ikke like sterk eller skjellsettende som eksempelvis «Kunsten å bli tam», men den er vel verdt å få med seg.