Kanonbra!

Ingrid Book og Carina Hedén er årets festspillutstillere i Bergen. I norsk kunstliv er festspillutstillingen en viktig begivenhet og denne utfordringen har kunstnerduoen kvittert for på en overbevisende måte, slik man nå kan se det i Bergen kunsthall. Utstillingen består av et tredvetalls store, innrammede fargefotografier. Fire fotografiske serier danner tyngdepunktet, inkludert en serie i mindre format. Tilsammen dreier det seg om en underfundig fotografisk undersøkelse av en verden som mange menn og etterhvert noen kvinner kjenner fra førstegangstjenesten, men som for andre igjen er relativt fjern – det norske forsvaret.

Figurscener og landskapsmotiver

Fellesnevner for alle bildene er at de er hentet fra en militær virkelighet. De har en detaljskarp fotografisk realisme, samtidig som de også fremtrer som iscenesatte og oppstilte. De viser soldater i uniform som er under opptrening og holder på med forskjellige gjøremål. Foruten det prosaiske kan disse assosierer til klassiske figurkomposisjoner slik vi kjenner det fra kunsthistorien og maleriet. Dernest viser bildene landskap preget av militær øvelsesaktivitet og de inngrepene i naturen som dette har medført. I vid forstand dreier det seg her om militære installasjoner sett som en slags ”land art”.

Åstedet for bildene er bl.a. den nye Rena leir i Østerdalen som ble åpnet i 1997, hvor man finner Hærens jegerkommando og Telemark bataljon. Her trener elitesoldater under realistiske forhold med tanke på oppdrag både hjemme og utenlands. Et annet åsted Book og Hedén har trålet er forsvarets skytefelt på Hjerkinn, som har vært i bruk siden 1923 og som nå er under avvikling. Dette området er i ferd må å tilbakeføres til sin ”naturlige” tilstand. Spørsmål om menneskelige inngrep i naturen - her knyttet til et høyteknologisk krigsmaskineri – ligger dermed som en underliggende tematikk i utstillingen.

Militær bevegelse i terrenget

Serien som har gitt opphavet til utstillingstittelen ”Militære landskap”, består av en rekke landskap preget av militær aktivitet. De lakoniske titlene sier noe om hva det dreier seg om: ”Landskap med betongplate”, ”Kjøreløype for stridsvogn”, ”Landskap med testslette”, eller ”Landskap med markforsterkning”. I det sistnevnte fotografiet ser vi hvordan et nærmest klisjémessig preget landskapsmotiv - solbelyste bjørkeskog ved en idyllisk innsjø, med en strand og en båt – samtidig er invadert av et metallteppe som er rullet ut, trolig for å kunne tåle tyngre militære operasjoner. Bildet stiller dermed opp en dundrende konflikt mellom standard forestillinger om naturromantikk og en militær logikk for hvordan man tar seg frem i et landskap.

En annen serie har tittelen ”Soldater, Blindgjengerrydding”. Her ser vi en gruppe soldater med lyseblå FN-hjelmer i ferd med å rydde et terreng på Hjerkinn for blindgjengere. De plukker opp ammunisjonshylser og skrot som er blitt igjen etter skyteøvelser. Som med de andre figurmotivene er disse tatt med blitz, noe som bidrar til å forsterke det kunstige ved disse figurscenene og kontrasten til det naturlige og gråstemte dagslyset som preger landskapet omkring. Det sniker seg også inn en stumfilm-aktig komikk og absurditet i de innpakkede figurenes positurer.

Noe som preger fotografiene i utstillingen, ikke minst disse blindgjenger-motivene, er den intensiverte metningen og gløden i fargene.

I det hele tatt blir disse på mange måter idebaserte fotografiene, båret av en subtil visuell kløkt som er imponerende. Dette er bilder du får lyst til å studere lenge. Samtidig har de en politisk undertekst som behandles på mangefasettert vis. Hele dette prosjektet stiller implisitt spørsmål ved militæret som samfunnsmessig institusjon, knyttet til ideer om nasjonal suverenitet over et gitt terrritorium. Det dreier seg også om vold, krig og destruksjon ii mer allmenn forstand. Alt i alt, Book og Hedén viser det mest interessante norske fotografiet jeg har sett på mange år.