Hamsun – Erobreren

Ingar Sletten Kolloen

Hamsun – Erobreren

Gyldendal 2004

Ingar Sletten Kolloen har begått en kraftprestasjon av de sjeldne. De to bøkene om Knut Hamsun er intens, nervepirrende fortelling fra første til siste side. Og de har en grundighet og etterrettelighet som gjør dem til milepæler i norsk biografiskriving.

Familietragedie

Kolloen lar fremdeles Hamsun komme til orde. Likeså kona Marie, som blir tett vevd inn i det fatale forholdet til nazismen. Men Kolloen bedømmer, fortolker og rettleder også i det villnisset av fortolkingsmuligheter som finnes etter ekteparet Hamsuns innsats for en pan-germansk idé om et nytt, stor-tysk Europa.

Hamsuns personlige tragedie faller sammen med en familiær tragedie. Mens ektefellene krangler, engasjerer også Marie og barna seg for Nasjonal Samling, Quisling og alt som lyder falsk i en norsk etterkrigsgenerasjons ører. Familietragedien brettes ut i all sin gru av Kolloen. Likeså etterkrigsprosessen mot Hamsun, der han også bringer fram noe nytt stoff, fra tidligere uåpnede kilder.

Tar seg bedre tid til å fortolke

Etter at bind 1 kom i fjor, sa jeg her i Kulturnytt at jeg syntes Ingar Sletten Kolloen ga for mye slipp på sin egen skrift. Den ble fortrengt av Hamsuns tale gjennom alle kildene. Det gjorde første bind godt som nærgående portrett, dårligere som skriftlig, reflekterende biografi. ”Men Kolloen har fremdeles muligheten til å gjøre andre valg og komplettere bildet og stilen i neste og avsluttende bind,” sa jeg.

Førsteinntrykket av "Hamsun - Erobreren" er at Kolloen har oppnådd det. Han har droppet en del av de merkelige utbruddene underveis, der leseren ikke skjønte om det var Hamsun eller Kolloen som talte. Fremdeles er han forbausende godt informert om hva som skjer inne i hodet til mange av personene han skriver om. Men han tar seg bedre tid til å fortolke kildene og ta stilling, særlig i de mange versjonene som finnes av prosessen mot Hamsun.

Bønn om forsoning

Kolloen tegner et bilde av en umåtelig sta og ukuelig mann, som i det store og hele mente det samme fra før første til etter andre verdenskrig, like inn i døden fem år seinere. Om hans politiske holdninger var aldri så feil eller fatale, det er noe heroisk over Hamsuns vilje til å stå ved det han har skrevet og sagt.

Kolloen gir oss et kjærlig bilde av en landssviker. Det gigantiske verket munner da også ut i en bønn om forsoning og tilgivelse, med en patos som faktisk kler både biografen og den han skriver om.

Av Tom Egil Hverven

Kulturnytt, NRK P2, 20. oktober 2004

(Boken ble forsinket fra forlaget før lansering. Derfor er denne anmeldelsen laget på grunnlag av korrekturtrykk)

Se også