10. Den gale kvinnen på loftet

– Det nye var et mer systematisk og politisk fundert synliggjøringsprosjekt og, som en konsekvens av dette, et fokus på spørsmålet om det finnes en egen kvinnelig estetikk, sier Anne Birgitte Rønning.

Hun mener begge disse prosjektene har spilt en stor rolle frem til i dag. Men nå ser vi samtidig nye tendenser: Feministiske forskere påpeker også det undertrykkende i kvinners egne tekster.

Brontë: Jane Eyre

En sentral tekst for å belyse denne utviklingen er Charlotte Brontës "Jane Eyre" (1847), Det er en roman som forteller mye om kvinners liv på 1800-tallet.

For det første er den utgitt under et pseudonym – Currer Bell. Navnet er ikke entydig mannlig, men det er heller ikke et kvinnenavn. Det er valgt slik at leserne ikke skulle kunne være sikre på forfatterens kjønn. Men de fleste antok likevel at Jane Eyre var skrevet av en mann.

Romanen har form av en kvinnes fortelling om seg selv og er en klassisk dannelsesroman: gjennom prøvelser og kamper mot harmoni. Denne kvinnelige dannelseshistorien har dannet mønster for mye senere skjønnlitteratur skrevet av kvinner.

De feministiske forskerne Sandra Gilbert og Susan Gubar ga i den innflytelsesrike boken "The Madwoman in the Attic" (1979), en ny fortolkning av denne klassikeren. De vektla at romanen om Jane Eyre også forteller en annen historie. For Janes del ender det lykkelig.

Å kontrollere raseriet

– Hun gifter seg?

– Hun gifter seg med den mannen hun vil ha, men når også samtidig fram til en form for selvstendighet. Hennes utvikling handler blant annet om at hun må lære å mestre sinnet sitt.

Gilbert og Gubar påpeker at det sinnet som Jane lærer seg å kontrollere, i romanen overføres på en annen – den gale kvinnen på loftet, hun som en gang var Rochesters kone!
Dobbeltgjengermotivet leses slik fram som en undertekst: kvinnen tilpasser seg den mannlige normen ved å undertrykke og skjule de sidene ved seg selv som er ”ukvinnelige”.

Men disse sidene finnes likevel, og kommer til uttrykk i en parallell, men nesten skjult historie. Gilbert og Gubar fremhever slik en splittelse i boken.

Spivak: Bilde på kolonialisme

I neste runde skjer det noe interessant. For den indiskfødte postkolonialisten Gayatri Spivak blir den gale kvinnen på loftet ikke bare bærer av det sinnet som den mannlige forestillingen om kvinnen ikke har rom for.

Spivak leser henne også som et bilde på kolonisering og imperialisme. Kvinnen på loftet kommer nemlig fra det koloniserte Vest-India.

For Spivak blir Jane Eyre dermed også en fortelling om hvordan det feministiske, vellykkede subjektet – som kan kjempe for sine rettigheter innenfor en vestlig kultur – bare lykkes på bekostning av en undertrykking av kvinner i andre deler av verden.

Fører til flere feminismer

Da vendes feminismens kritikk av undertrykkende maktmekanismer også mot en kanonisert tekst av en kvinnelig forfatter. Og det er interessant. Det gjør at vi må operere med flere feminismer.

Vi må innse at det finnes feminisme som vektlegger forskjeller, ikke bare likheter. Med det postkoloniale perspektivet som Spivak representerer må man i tillegg ta innover seg at det også finnes feminismer som selv kan virke undertrykkende.