Forfatteren Kate Atkinson er ikke «skuggeredd». Gang etter gang tar hun livet av sin hovedperson og vår heltinne, Ursula Todd, middelklassepiken som skal leve seg gjennom to verdenskriger. Det starter med at hun ikke overlever sin egen fødsel, en ufyselig kald februardag i 1910:
Død etter død
Legen er blitt sittende fast i snestormen, Ursula kveles av navlestrengen rundt halsen. I neste kapittel kommer legen frem, og Ursula reddes. Men farene er ikke over. Et lite barn kan drukne på stranden, falle ut av et vindu, dø av spanskesyken. En ung kvinne kan utsettes for ulykker og overgrep, anledningene til voldsom død under blitzen over London i starten av andre verdenskrig er mange.
Britiske Kate Atkinson vant den ettertraktede Whitbread Book of the Year Award for sin første roman «Behind the Scenes at the Museum» i 1995. Senere har hun skrevet krimbøker, før hun i fjor fikk både folkets og kritikernes hyllest i England med romanen «Liv etter liv». Og det er forståelig.
«Liv etter liv» er en oppfinnsom, leken og selvsikker beretning, en kontrafaktisk fortelling satt opp mot den faktiske - hvis man kan kalle noe i en fiksjon faktisk. Atkinson forteller altså om det som ikke skjedde, eller som like gjerne kunne ha skjedd, hadde tilfeldighetene vært litt annerledes. Små detaljer får konsekvenser for ett konkret liv, men også for Europas historie.
Det har vært spekulert mye i hvordan Europa hadde sett ut om Hitler var blitt tatt av dage i ett av de mange attentatene mot ham. Også Ursula får spille sin rolle i denne forestillingen.
Nye dager, nye muligheter
Man kunne frykte at de alternative variantene og omstartene ville tappe historien for liv og engasjement. Men nei, det gjør ingenting at forfatterens byggverk så tydelig trer frem i det fri. Atkinson skriver nesten usannsynlig virkelig om 1910 og 20-tall, de ulike familiemedlemmene får bekreftet sine sterke og svakere sider ved å få stadig nye utfordringer. Som leser blir man hele tiden minnet om de mange skjebnene menneskeheten består av. Hvem trakk det lengste strået? Hvem hadde tilfeldigvis beveget seg over gaten for å klappe en hund da bomben smalt? Hvem giftet seg med en mann som skulle vise seg å være psykopat? Og hvem er vi, som roser og fordømmer, når vi vet så lite om hvorfor tingene er blitt som de er blitt?
«Liv etter liv» er en effektiv påminnelse om livets mangfoldighet, glimrende løst rent litterært, og med innflettede innsikter av større litteraturskapere enn Atkinson: John Donnes, William Shakespeares, Charles Dickens' ord blir ikke staffasje, men får effektiv funksjon i fortellingen.
Sprek språkføring
Kate Atkinson benytter et friskt, nesten muntlig språk, og er ikke redd for å snakke tydelig. Hun tegner gode bilder, ofte skapt av en tradisjonell beskrivelse, som for eksempel når Ursula et sted er på vei over i det hinsidige: «Svarte prikker danset for øynene hennes, og synet ble sløret». Men så fortsetter Atkinson: «Et pointillistisk maleri» - og vips! blir et forterpet uttrykk levendegjort på en elegant måte.
Heller ikke døden er uten humor; etter flerfoldige kapittelavslutninger der «Mørket lukker seg» avslutter Atkinson et livsløp slik: «Mørket, og så videre». Her er en forfatter som ikke går av veien for å kommunisere direkte med sine lesere og nærmest ironisere over sin egen tekst.
Oversetter Christian Rugstad skal ha sin del av æren for opplevelsen av et spill levende språk, med smidigheter som et "sturekammer" i stedet for et mer tradisjonelt "studérkammer".
