Anmeldt av Marit Grøtta
«Den raude staden» kan beskrives som et minnearbeid, der et dikterjeg ser tilbake på det som har vært, samtidig som han forbereder seg på livets siste overgang. Kanskje er det nærliggende å lese diktene biografisk, ettersom forfatteren selv fylte 60 for to år siden, men en skal huske at den aldrende dikteren, minnene og døden er et viktig topos i poesien. Med denne diktsamlingen går altså Lars Amund Vaage inn i poesiens ur-temaer.
Å legge noe bort
Det som kjennetegner Vaages minnearbeid er at han skriver fortiden inn i nåtiden og skaper porøse grenser mellom fortid og nåtid, de døde og de levende. «Det bur en ungdom inne i meg», leser vi i åpningslinjen, og dikterjeget reflekterer over hvordan han ser seg selv som ungdom stå i skogen, ute i det fri, med sykkelen slengt skjødesløst fra seg. Men dikterjeget ser denne ungdommen fra utsiden, og registrerer at han slett ikke har noe å fortelle:
Den som derimot tar vare på tida, er dikteren, men ikke på noen nostalgisk måte. Selv om han er «falt» fra undommen, og ikke har adgang til den lenger, har fortiden satt merke, og den trer frem i små glimt og minnesbilder. Noen dikt viser hvordan han mest av alt bærer på det som aldri ble noe av, og det som aldri ble sagt. Men samtidig finnes det i diktene en aksept av tidens gang og nødvendigheten av å glemme. «Å leggja noko bort / det vakraste eg veit» leser vi et sted.
Den siste terskel
Også de døde dukker opp i dikterjegets minne, og særlig får mor og far stor plass. Vaage skriver om hvordan de opptrer i minnebilder uten retning og logikk. Han skildrer hvordan «far kjem og går i den same rørsla» og om moren skriver han:
Likesom ungdommen i åpningsdiktet, er de døde ordløse – de fremstår med en taus tilstedeværelse og gjenkjennelige bevegelser og gester. Men det handler ikke bare om minner i denne diktsamlingen, for dikterjeget skuer også fremover mot døden, som et ukjent landskap. Det skjer på en ganske uforferdet måte:
Diktene om døden preges i stor grad av forsoning og tillit, som om døden bare var enda en overgang, enda en terskel.
Hemmelig
Diktene rommer en erkjennelse av at det finnes hemmeligheter i dette livet, noe en ikke har innsikt i. Tittelen – «Den raude staden» – peker mot et slikt hemmelig eller ukjent sted, men uten å fastsette det nærmere. Det er nærliggende å lese tittelen som et bilde på døden, men det kan også være et bilde på det uforståtte og det ordløse, som tilhører en annen dimensjon. Som i tidligere bøker hos Vaage – som romanene «Rubato» (1995) og «Syngja» (2012) – er musikken og sangen det nærmeste man kommer denne hemmeligheten. Musikken og sangen er motiver som gjentas og bygges ut i diktsamlingen, sammen en serie andre grunnmotiver: ungdommen, barnet, faren, moren og døden.
Vaages diktsamling er hverken nyskapende eller oppsiktsvekkende, men den har en rekke lavmælte kvaliteter. Det er mange fine minnebilder her, og det finnes en veldig seriøs refleksjon over minnet, tiden og døden. Særlig er arbeidet med overganger og terskler fint gjort. Det en kan innvende er at diktene til tider blir for gjennomreflekterte og distanserte, og at det kan bli for mange ord. Flere dikt kunne hatt noe av det direkte og dristige som vi ser i åpningen på samlingens siste dikt: