Det er ikke bare-bare å nå lesere som er blitt for gamle til barnebøker og ikke helt har kastet seg over voksenbøkene ennå. Leser de bare fantasy? Eller dystopiske fortellinger om miljøkatastrofer og undergang? De siste årene har det her i landet vært en overvekt av problematiserende romaner for ungdom; populære temaer er sykdom, selvmord, mobbing, død. Lystelig er det ikke.
Kritikk av humbug og falskneri
Lystelig er det heller ikke når ringreven Tom Kristensen gir seg i kast med krim for ungdom. Men spennende blir det, og viktig, for under den handlingsmettede spionfortellingen ligger det en kritikk av religiøse forførere som tjener seg rike på usikker ungdom. Scientologi-kirken og den amerikanske skuespilleren Tom Cruise ligger snublende nær som siktemål når Kristensen skriver om Mientologene og den norske skuespilleren Thomas Kruse.
Eric og Live er venner. Han er seksten år og bor med faren i et digert hus på Oslo vest. Faren har tjent seg rik på å selge elektroniske duppeditter i spionøyemed. Live på fjorten bor i forstehjem lenger øst, hun kler seg som gother og har ikke mer penger enn hun trenger. Ikke opplagt at de to er venner, men de henger sammen etter en felles fest for et års tid siden.
Spionasje på høyt nivå
En dag oppdager Live mystiske lyder fra et øde hus i Maridalen. Er det et hemmelig kjærlighetsrede for kjendisen Thomas Kruse? Dette må de finne ut av, og med alt som er mulig å oppdrive av overvåkingskameraer og mikrofoner tilgjengelig, går de i gang. Ikke visste de at de er kommet over en liksom-religiøs sekt, kyniske voksne som hjernevasker usikre ungdommer og gjør dem avhengige av rådyre kurs for å bygge dem opp til å bli såkalt verdifulle mennesker.
Som leser rives jeg med av de mange teknologiske mulighetene. Dette er ingen tradisjonell mord- og oppklarings-krim, kniv- og pistolfaktoren er lav, for å si det sånn. «World of Spycraft. Mientologene» kan heller karakteriseres som en teknologisk thriller med filosofiske dimensjoner.
Bare «helt lættis»
Jeg holdes i ånde boken gjennom, men har noen ankepunkter. Motivasjonen for spioneringen er i tynneste laget, begrunnelsen for Lives mottakelighet for alternativ tenkning likeså. Og hvorfor må man på død og liv legge seg til en ungdoms-sjargong fordi man skal skrive ungdomsromaner? Dialogen blir påtatt når noe er helt lættis eller Live foreslår at de skal chille hjemme hos Eric. Bruken av slike markørord fortar seg heldigvis utover i romanen.
Tom Kristensen skal ha ros for å skrive skikkelig for ungdom. En seriøs thriller som attpåtil setter samfunnsproblemer under lupen, er kjærkomment i raden av de eksististensielle identitetskrisene norske ungdomsromaner forøvrig er overbefolket av.
Når han nå først har funnet en slående tittel (vil tro den treffer målgruppen) og to typer som er passe nerdete på hvert sitt vis, skal vi nok ikke se bort fra det kan bli flere ungdomsthrillere fra Tom Kristensens hånd.
