Etter tretten bøker om kunstdetektivene på Aschehoug forlag gir nå forfatter Bjørn Sortland ut bok nummer fjorten, «Trondheim-mysteriet» på eget forlag (Piggsvin). Betyr det at Aschehoug har fått nok av den populære serien? Eller at Sortland vil hanke inn mer av inntektene selv?
Holder koken
Jeg skal ikke spekulere mer, men konstaterer at bok nummer fjorten er svært gjenkjennelig for unge lesere som har fulgt med på serien. Har du ikke det, er starten temmelig kryptisk. For min del kunne forfatteren også spart seg de små stjernene med henvisninger til tidligere turer for familien Bergvik; enten får referansene blir forklart for alle lesere, ellers kan de like gjerne droppes.
Når det er sagt: Det er vel de færreste som starter med bok nummer fjorten i en godt etablert og populær serie.
Suksess-historie
Bjørn Sortland og Trond Bredesen har hatt en glitrende idé som de har gjennomført på imponerende vis: De har skapt en populær spenningsserie for unge lesere som i tillegg til forrykende underholdning tar leseren med til et nytt sted og et nytt kunstmysterium fra bok til bok. Angkor, Luxor og Venezia, Bergen, Barcelona og Istanbul: Bøkene inneholder spenning og humor, men også kunnskap om både kunst og geografi.
I «Trondheim-mysteriet» er det duket for en utstilling av Pollock-bilder. Politiet frykter at den beryktede skurken Stig Svartvik vil slå til, og vil bruke David som lokkemat. David og familien hans er blitt Svartviks erkefiende etter flerfoldige konfrontasjoner i inn- og utland. Mye av handlingen går da også med til at Svartvik og sønn prøver å forlede - og villede - David. Selve kunstutstillingen, som foregår på Munkholmen, blir et dramatisk sluttpunkt etter heseblesende og ikke alltid like målrettede innledningsrunder.
Over stokk og sten
Her er mer slapsticks enn livsfare, men det skal endre seg. Virkelig dramatisk blir det når Svartvikene også har lurt politiet trill rundt, og dukker frem fra forkledningen på avgjørende tidspunkt.
Trond Bredesens fartsfylte illustrasjoner gir assosiasjoner til tegneserie-genren. Han får brukt ulike sider av seg; som tegner, maler og designer - illustrasjonene spenner fra fargesplatter til realistisk gjengivelse av kjente bygg (som Nidarosdomen) og mer luftige akvarell-sekvenser som sluttens svev fra fly uten fallskjerm...
Språklig kan den prisbelønte Bjørn Sortland være en feinschmecker. Det er han ikke her. Også i teksten er "Tjo bing-faktoren" høy, noen ganger blir det både platt og umusikalsk: "Han ser på oss med svarte, slangete øyne" (s.131) Kan hende kunne en sparringspartner av en forlagsredaktør foredlet inntrykket uten at umiddelbarheten forsvant?
Sortland og Bredesen har lagt inn en artig lek med Ylvis-brødrenes reve-suksess fra YouTube. Dette er en form for humor som gleder meg som leser her og nå, men som ferskvare forøvrig mister den nok futten etter som tiden går.
