Hopp til innhold

– Vi kan sitte på behagelig avstand fra det uhyggelige

Nordiske kriminalromaner er stadig mer brutale og samtidig uhyre populære. Hvorfor elsker vi det grusomme i fiksjonen?

Boklista uke 14 2014

Jo Nesbø, Jussi Adler-Olsen og Hanne Kristin Rohde er blant krimforfatterne som ligger på den norske bestselgerlisten.

Foto: Fotomontasje: NRK

«' ... han ble funnet i Stensparken med en colaflaske i halsen.' Simon skar en grimase. 'Halspulsåren?' 'Nei, ikke sånn. En colaflaske var blitt trykket ned i halsen på ham.' 'Ned i halsen?' 'Tuten først. Glir lettere da. Trykket helt ned slik at bunnen presset mot baksiden av tennene

Grusomt, ja, men den ovennevnte passasjen er fra den mest populære romanen blant norske lesere de siste par ukene: Jo Nesbøs Sønnen.

– Enkelt å selge inn «Et hode funnet på Majorstua, to armer på Bislett og beina i Bjørvika»

Med forfattere som Nesbø i spydspissen, har begrepet «nordic noir» blitt kjent verden over. De siste par årene har mange bitt seg i merke i stadig mer brutale skildringer av vold og drap i sjangeren.

I fjor tok en rekke norske forfattere til orde for mindre bestialitet i krimlitteraturen og til og med Nesbø sa at han angret på noen av sine mest groteske scener.

– Det vil alltid være en viss porsjon vold i krimlitteraturen. Det er tross alt drap handlingen i sjangeren vanligvis kretser rundt. Spørsmålet er hvorvidt selve fortellingen trenger volden eller ikke; om det er unødvendig mye av den eller om den er unødvendig bestialsk, sier Dagbladets krimanmelder Torbjørn Ekelund.

– Jeg har inntrykk av at den stadig oftere er unødvendig bestialsk, i hvert fall når man snakker om norsk krim.

Ekelund mener det er spesielt ferske krimforfattere som beskriver vold på en i overkant grov måte.

– Jeg tror mange av dem gjør det fordi det er så enkelt – eller, tilsynelatende enkelt. De tror at det er volden som genererer spenning, men da er vi over i skrekksjangeren. Det er en tendens at volden i kriminalromaner brukes som et rent, tabloid grep, og jeg antar at årsaken er at slike bøker er enkle å selge inn.

– En kriminalroman som har et anslag hvor et hode blir funnet på Majorstua, to armer på Bislett og beina i Bjørvika vil selvsagt vekke en viss oppsikt. Men det blir ikke av den grunn en god roman. For meg er dette å misforstå sjangeren og hva det er ved den som appellerer så sterkt til leserne.

I Trygdekontorets sending om ondskap, forteller Jo Nesbø at det i noen scener fra boka «Panserhjerte» forekommer sadisme som han ikke er stolt over.

– Så ekstremt at bøkene til Nesbø er hyggelige i forhold

Kim Toft Hansen

– Krimmen er en sjanger som ikke kan leve uten vold i en eller annen form, sier den dankse forskeren Kim Toft Hansen.

Foto: Privat

– Kunsten har alltid forsøkt å bryte ned og restrukturere grensene vi omgir oss med, og krimlitteraturen gjør nettopp det. Tenk på hvor mye blodig vold man finner i Bibelen og i malerkunsten, for eksempel. Krimmen gjør ingenting som vi ikke har sett i fiksjonen tidligere, sier Kim Toft Hansen.

Han er medieforsker ved Institutt for Kultur og Globale studier på Universitetet i Aalborg, og har lenge vært interessert i mulighetene som den voldelige fiksjonen gir.

– Dette kommer litt i bølger, og akkurat nå er vi på en bølgetopp i Skandinavia når det gjelder blodig vold i krimlitteraturen. Men i kriminalromaner er det selvfølgelig stor forskjell på det lille «hyggelige» mord hos Agatha Christie og de voldsomme seriemorderne man finner hos Jo Nesbø og Jussi Adler-Olsen.

Toft Hansen understreker at til tross for kritikken, er de fleste krimbøkene ganske snille sammenlignet med andre populære typer fiksjon.

– Den europeiske «new extremity», den amerikanske «torture porn» eller filmer som Saw-serien, for eksempel, får de fleste kriminalromanene til å blekne og scenene i bøkene til Jo Nesbø til å virke hyggelige.

Behagelig avstand fra det uhyggelige

Selv om vi gjør alt for å holde oss unna vold og drap i det virkelige liv, trekkes mange av oss likevel mot det i fiksjonen.

Krimsjangeren appellerer til oss fordi den artikulerer aktuelle og universelle problemstillinger om det gode og det onde, det sanne og det falske, det vakre og det stygge – og det gjør den nettopp gjennom voldsoverskridelser, mener den danske medieforskeren.

Anmelder Torbjørn Ekelund er ikke spesielt fascinert av ekstrem vold i krimromaner, og han tror ikke at han er alene om det.

– Jeg vet ikke om det er så mange som liker å lese grusomme beskrivelser av vold og drap. Tom Egeland er en av Norges mestselgende krimforfattere, og i bøkene hans er det minimalt med vold og absolutt ingen bestialitet. Det jeg liker med krimsjangeren er den mer intellektuelle siden ved den, at forfatteren konstruerer et mysterium og geleider leseren fram til løsningen.

Toft Hansen er ikke tvil om at ekstrem vold pirrer vår nysgjerrighet.

– Se bare på tabloidpressens forsider, som er fulle av vold og død. Det er et trafikkulykkesyndrom: vi vet godt at vi kommer til å bli forferdet av blod og død, men vi vil kikke på det allikevel. Med krimlitteraturen kan vi sitte på behagelig avstand fra det uhyggelige, godt tilbakelent i lesestolen.

«Tragediens paradoks»

Toft Hansen trekker frem forskjellige teorier som har prøvd å forklare fenomenet som har blitt kalt «grøsserens paradoks» eller «tragediens paradoks».

– Spørsmålet er hvorfor vi utsetter oss selv for noe som vi vet vil skremme oss. Kognitive teorier påpeker at fiksjonens simulasjon trener oss opp til virkelige situasjoner. Det går helt tilbake til oldtiden, hvor muntlige fortellinger kunne hjelpe menneskene å forstå og advare mot farene som truet i villmarken.

– I dag utsettes vi sjelden for reell fare, i hvert fall i de skandinaviske landene. Men rent kognitivt har vi stadig bruk for å holde vår beredskap i gang. Her kan fiksjonen være et treningsrom; det hjelper oss, forklarer han.

Dexter Morgan

Den nå avsluttede tv-serien om Dexter Morgan, den sympatiske seriemorderen som bare dreper kriminelle, er basert på en romanserie skrevet av krimforfatteren Jeff Lindsay.

Foto: Showtime

En annen teori knytter overskridelsene i fiksjonen til et etisk engasjement hos leseren.

– De radikale overskridelsene som vi finner i krimlitteraturen, tvinger oss til å ta stilling til forbrytelsens moralske innhold. Mange forfattere leker med ideen om «den gode morderen» og stiller spørsmålet «Kan det rettferdige mordet finne sted?». I Millennium-trilogien til Stieg Larsson, for eksempel, tvinger fiksjonen oss til å sympatisere med den mishandlede Lisbeth Salander.

Slike spørsmål kan fiksjonen stille, og vi blir nødt til å ta stilling, mener den danske forskeren.

– De to teoriene utfyller hverandre. Krimmen og alle typer fiksjon som beskriver vold, kan trene vår evolusjonære beredskap på den ene siden og vår etiske beredskap på den andre. Og her er den voldelige overskridelse helt sentral: uten den, ingen spørsmål, ingen svar.

Kulturstrøm

  • Gåte er fornøyd, men spente

    Til NRK sier Gåte at de er fornøyde med plasseringen de har fått i sin semifinale, men at de samtidig er spente på stemningen i salen etter Israels opptreden.

    Tidligere tirsdag ble det kjent at Norge opptrer rett etter Israel i den andre semifinalen i Malmö 9. mai. EBU har fått kritikk fra flere hold for å la Israel delta.

    Jim Ødegård Pedersen, leder folkejuryen Adresse Malmö, tror det kommer til å gå bra. Men sier at Israels bidrag ikke er det enkleste å opptre etter i år. Også han er spent.

  • Madonna avslutter turné med stor gratiskonsert

    Madonna skal holde en enorm gratiskonsert på Copacabana i Rio de Janeiro 4. mai som avslutning på Celebration-turneen som startet i oktober.

    På Madonnas nettside omtales konserten som hennes «største show hittil». Den er en «takk til fansen for å ha feiret musikken hennes i mer enn fire tiår».

    Madonna
    Foto: Evan Agostini / AP