Med Kafka på konferanse

Den sørtyske forfatteren W.G. Sebald, har fått mange fans verden rundt med sin drømmeaktige erindringslitteratur. Sebald døde i en bilulykke i 2001, i England, hvor han hadde bodd siden sekstitallet.

«Campo Santo», som nå foreligger i oversettelse av Geir Pollen, skal være den siste samlingen tekster som forfatteren etterlot seg.

Det er blitt en ujevn blanding.

Vind i håret

Boken åpner med vind i håret og en mild sommerlig bris på Korsika. Styrken i skildringene fra den franske øya ligger i den intellektuelle tilnærmingen til det forfatteren ser. Små snapshots fra cruiseskip som ligger fortøyd i marinaen glir over i beskrivelser av Franz Kafka, som i 1911 deltok på en konferanse om Korsikas store sønn, Napoleon.

Men spesielt lett på labben er ikke Sebald som reiseforfatter, og det er derfor ikke overraskende at Sebald la Korsika-prosjektet til side, til side til fordel for «Austerlitz», som skulle bli hans hovedverk.

Kritiserer Günter Grass

Den andre delen av «Campo Santo» består av essays som strekker seg helt tilbake til 70-tallet. Sebalds mener den første etterkrigsgenerasjonen av tyske forfattere ikke maktet å skildre de tyske jødeutryddelsene litterært, og heller ikke de lidelsene som ble påført det tyske folk av de allierte bombene i 1945.

Spesielt hardt går kritikken utover Günter Grass, som Sebald mener er mer opptatt av å skape idealbilder av det tyske sosialdemokratiet enn å gå inn i de kollektive traumene som preget den tyske befolkningen etter andre verdenskrig.

Denne kritikken virker litt urimelig både med tanke på at Grass tross alt forfattet et gripende portrett av den jødiske leketøyshandleren Sigismund Markus i «Blikktrommen». Kritikken virker også i dag litt utdatert, med tanke på at Grass og flere med ham har skildret både tysk skyldfølelser og tyske lidelser i romanene som utkom etter at Sebald skrev sin kritikk i 1983.

Les og hør: Den rystende klassikeren «Blikktrommen»

Drømmeaktig og tåkete

I den tyskspråklige litteraturen er W.G Sebald på mange måter en outsider. Hans litterære stil er på sitt beste drømmeaktig og lyrisk. På sitt verste er han tåkete. I denne samlingen tekster er han litt av begge deler.

Til det drømmeaktige hører at Sebald stadig assosierer til Franz Kafkas liv og verk. Sebald fremhever den delen av forskningen som har bidratt til å tilgjengeliggjøre Kafkas verk. I det morsomme essayet "Kafka på kino", som handler om en bok med samme navn, spyr han edder og galle utover en litteraturvitenskap, som har gjort det til levebrød å tolke Kafka ihjel. Sebald på sin side holder seg borte fra tolkninger av Prahas store sønn, men klarer allikevel ved hjelp av Kafka i gi sine tekster en ekstra dimensjon.

Tilsvarende relevans har ikke alle de andre essayene, som vel først og fremst dokumenterer at Sebald også var en habil forfatter av mer eller mindre litteraturvitenskapelige artikler innen tysk språk og litteratur.

Det er både forståelig og prisverdig at forlaget også utgir disse etterlatte tekstene, men den leser som ønsker å tre inn i Sebalds særegne univers gjør klokt i å begynne andre steder.