Det åpner med en slåsskamp. Elleve år gamle Miira sitter over Lasse og gir ham inn:
Eija Hetekivi Olsson trenger ikke mer enn et par linjer for å gi oss et tydelig bilde av Miira. Hun vokser – som forfatteren selv – opp i en av Gøteborgs drabantbyer, hun går i innvandrerklasse for finner og føler seg urettferdig behandlet. Av guttene, som klår, og som slipper unna med det (men ikke denne gangen, Lasse!), av lærerne, som gir de finske elevene mindre oppmerksomhet og mindre selvtillit enn de gir sine svenske elever, og av samfunnet, som legger til rette for at den finske befolkningen blir en pariakaste med lavtlønte jobber og dårlig utdannelse.
Utfordrende oppvekstvilkår
Vi er på slutten av 1980-tallet og følger Miira gjennom barne- og ungdomsskolen. Mangelen på fritidsklubber og voksenkontakt er skrikende i et miljø der foreldrene har nok med sitt og sprit og dop florerer. Miira kommer borti det meste, men er en jente som nekter å la seg pelle på nesa. Hun kjemper mot alle former for undertrykkelse, men mest av alt slåss hun kanskje med sitt eget temperament.
Det er en brutal historie 41 år gamle Eija Hetekivi Olsson skriver frem. Det fattige, finske miljøet i Gøteborg skildres fra innsiden med en upolert stemme og det er ubehagelig å lese om hvordan så mange barn kunne falle utenfor uten at skole eller sosialetaten grep inn. Ingenbarnsland, som er Olssons debut, vakte stor oppsikt da den kom i Sverige.
Tøff hovedperson
Om miljøet er originalt, er hovedpersonen gjenkjennelig. Jeg får assosiasjoner til Beate Grimsruds Å smyge forbi en øks, der Lydia har samme oppdrift som Miira. Begge er sårbare og lever på en knivsegg. Begge vokser seg sterke gjenom motgang, begge bygger identitet og krefter ved å løpe.
Miira har i tillegg vekslende lojaliteter. Hun er lojal mot sine finske klassekamerater, selv om hun vil integreres bedre i det svenske miljøet. Hun er lojal mot arbeiderklasse-statusen, selv om hun drømmer om å bli psykolog eller statsminister. Aller mest lojal er hun mot sin trappevaskende mamma, som hun trygler penger fra, og som gir etter for det meste, bare datteren skal slippe å bli vaskedame som henne selv.
Portrettene av foreldrene, som tør opp og blir «levende» bare når de er på ferie hjemme i Finland, er nydelig skildret og vitner – kanskje – om at forfatteren ikke har lagt så rent lite av egen biografi i denne dramatiske oppveksthistorien.
