Hva er virkelighet og hva er innbilning? Hvordan reagerer vi når marerittet synes mer virkelig enn virkeligheten selv? Og kan ønsket om å oppleve noe virkelig føre oss til det som skremmer?
En forfatters frykt
I «Vær så snill», den sjette romanen til Bård Torgersen, blir vi med en mann midt i livet på vei til psykolog. Han har møtt den berømmelige veggen; alt synes tungt og meningsløst, kanskje hadde det vært best å slippe vekk fra det hele?
Mannen er forfatter og etter noen innledende samtaler, som vi får gjengitt nærmest ordrett, i dialogs form (Bård Torgersen er usedvanlig presis i dialoger) , forteller han en merkverdig historie. En sen kveld han kommer hjem til tom leilighet - kone og barn er på helgetur - sitter det tre maskerte skikkelser og venter på ham. Hvordan de er kommet seg inn, er et mysterium. De truer ham med en jernstang, han må be om unnskyldning for en bok han har skrevet. Forfatteren aner ikke hva det kan være som har provosert mennene, og ikke blir han klokere når han må lese teksten sin høyt heller.
Har dette virkelig skjedd? Det virker usannsynlig, men er høyst reelt for forfatteren. Inntrengerne fremkaller en ubestemmelig og udefinerbar frykt hos vår mann. En frykt han tar seg i å lengte etter, når han endelig er fri. Overskriften på fortellingen om ham er "Offeret".
Flere fortellinger
I tillegg til offeret skriver Bård Torgersen om "Narren", "Vitnet" og "Overgriperen". Narren er en liten gutt som trekker fulle hus til standup-show i Oslo. Han tråkker freidig over alle våre moralske grenser, til publikums støyende latter og bønn om mer. Vitnet er en middelaldrende kvinne som blir vitne til et drap i Sofienbergparken. Hun ser ingen, men hører skyting og smerteskrik. Kanskje er hun like mye et vitne når hun senere drar på jobbtur til Thailand, der hun skal skrive en artikkel om norske hjelpearbeidere i en flyktningeleir.
Overgriperen er en mann som torturerer en ung jente han har holdt fanget i kjelleren i et øde hus. Mens jenta mishandles, henvender overgriperen seg til en usynlig skikkelse, en han kaller "gutten min", som tilsynelatende befinner seg i nærheten og bivåner det hele uten å gripe inn.
Frastøtende og tiltrekkende
Fiksjon og virkelighet blandes på uhyggelig vis i romanen 'Vær så snill'
Foto: Forlaget OktoberHenger historiene sammen? Det er ikke umiddelbart opplagt, og det kan synes som om forfatteren ikke helt har bestemt seg hvor slaget skal stå. Men alle de forskjellige historiene, der perspektivet flyttes fra en tredjepersonsfortelling til jegfortelling, skaper et ubehag i leseren; enten det dreier seg om reell frykt, innbilt frykt eller manipulasjon av følelser. I kapitlene med Narren melder spørsmålet seg om hvem som lurer hvem, i tillegg til det følgende: Er språket en mulighet til å bryte ned tabuer og voldsforestillinger, en ventil som hindrer ondskap å bli handling? Eller er ekstremisme i språket nettopp med på å skape ekstreme handlinger?
Et annet spørsmål er hvorfor vi trekkes til det vi vemmes ved. Torgersens betraktninger er godt fundert. Det kan synes som om han arbeider seg gjennom et større prosjekt der han vil utforske frykten og dens konsekvenser. I Klassekampen tidligere denne måneden skrev han en kronikk under tittelen "I stedet for frihet, frykt" der han fremhever fryktens iboende egenskap til å få oss til å føle oss levende, virkelige. Hans egen frykt har hindret ham i å være fri, skriver Torgersen i artikkelen, samtidig har den gjort ham fokusert og målrettet.
Utprøvende tekst
Bård Torgersens debuterte i 2005 med romanen «Alt skal vekk». Han har skrevet seks romaner, har gitt ut dikt og korttekster og er lærer på tekst- og skribentlinjen på Westerdals høyskole.
Arbeidet med tekster i ulike formater viser igjen i romanen. Språket varierer med de ulike fortellerstemmene, fra manende fortvilelse til speedet raljering, fra nagende frykt til utbrent likegyldighet. Slektskapet mellom det skremmende og det dragende kommer til syne flere steder i teksten, som allerede ganske tidlig, om hvordan forfatteren Andreas føler seg:
Dette rommet mellom motsetninger - det å ville noe og ikke ville noe på en gang - synes jeg Bård Torgersen diskuterer på spennende vis. «Vær så snill» er ikke like stram hele veien; i enkelte partier kan det være vanskelig å se hvor forfatteren faktisk vil. Dette er like fullt en roman som treffer hardt, og som godt kan leses på nytt.
