Utgangspunktet for «Skyggegutten» finnes i 1970, i det en ung far, den grunnrike Klingberg-familiens sorte får, opplever det umulige: Han er på vei hjem, har hentet eldstesønnen, sju år gamle Kristoffer, i et bursdagsselskap. Joel, den yngste, sitter i vogna. Kristoffer blir borte, blir aldri funnet igjen. Far og mor går til grunne. Bare Joel lever videre.
Forsvinning
Men; i vår tids Stockholm er det Joel som forsvinner. Han forlater leiligheten han deler med kona og kommer ikke tilbake. Politiet tror han har tatt seg en tur og ser ingen grunn til å lete. Inn kommer vår mann Danny Katz, svensk-jødisk, datamenneske og språkgeni, en mann med broket fortid som småkriminell og selvdestruktiv sprøytenarkoman, men også som militært utdannet russisk-ekspert. Det er ham Joel Klingbergs kone Rachel kontakter da mannen blir borte. Danny og Joel var sammen på den militære tolkeskolen og Joel har en gang ytret at Danny var den eneste han noen gang hadde stolt på. Så da blir det slik. Danny leter, mens speil, røyk og Klingberg-familiens mange hemmeligheter settes i spill.
Erfaren forfatter
Selv om «Skyggegutten» er hans krim-debut, er Carl-Johan Vallgren ingen hvem-som-helst i svensk litteratur. Han debuterte skjønnlitterært midt på 80-tallet og har hatt betydelig suksess med flere av romanene sine fra slutten av 90-tallet og framover. For «Den vidunderlige kjærlighetens historie» fra 2002 fikk Vallgren også Augustprisen - den litterære prisen som henger høyest hos broderfolket. Nest etter Nobelprisen, vel å merke.
På denne bakgrunnen er det særlig interessant at han legger ut på skrivingen av en serie spenningsbøker – med gjennomgående hovedperson. Akkurat dét har som kjent vært gjort noen ganger før, og utfordringen er betydelig. Særlig hvis forfatteren ønsker å ta med seg sine skjønnlitterære kvaliteter over til den andre siden.
Kjente ingredienser
Skyggegutten er Carl-Johan Vallgrens spennings-debut. Oversatt av Bjørn Alex Herrman. Gyldendal 2014.
Det er da også slik i denne boka, at mange av handlingselementene hver for seg er gjenkjennelige fra andre thrillere, både svenske og andre: Et barn forsvinner og blir aldri funnet igjen, hekseri og voodoo, svensk industriell rikdom basert på rasistisk utsuging av fattige mennesker i andre verdensdeler, dypt hemmelige militære eksperiment med personlighetsendrende nervegifter – sanksjonert av skulte maktstrukturer. Dermed er det Vallgrens håndtering og sammensetning av alle sine element – sammen med persontegningene – som må løfte denne boka opp av mengden og gjøre den til et stykke tekst det er god grunn til å lese. Og der er nettopp i disse tingene at Vallgren lykkes. Der, og med en aldeles upåklagelig framdrift i fortellinga.
Stort spenn
Bokas handling foregår i Stockholm, i Sörmland og i Den dominikanske republikken. Mellom de hjemløses brounderganger og t-banetuneller på én side, luksusleiligheter og gamle adelsgods på en annen. Hvordan voodooen kommer inn i fortellingen, skal jeg vokte meg for å si noe om her, men grepet er fint og legger viktige dimensjoner til handlingen. Det gjør også antydningene om skjulte militære etterretningsstrukturer og eksperimenter på mennesker med personlighetsendrende nervegifter. Det viktigste er imidlertid at Vallgren aldri koketterer med disse elementer, prøver ikke å innbille leseren noe om en egen politisk agenda. Fortellingen får stå for seg, og står godt – med sin historiske innsikt og samtidsorienterte tagg. Og da har jeg stadig ikke glemt helstøpte hovedpersoner, som Vallgren, tross deres anstrøk av det usannsynlige, får leseren til å tro på. Sånn skal det være.
Referatpreget start
Jeg har strengt tatt ingen andre innvendinger enn at de første 100 sidene får et for sterkt preg av løpende referat - som om Vallgren har vært utålmodig med å gi leseren tilstrekkelig bakgrunn for at han kan sette det hele i gang for alvor. Jeg tror, for en gangs skyld, at han kunne tillatt seg mer rom i vevingen av dette bakteppet.
Det skal bli mer Danny Katz, forstår jeg, og det er helt i orden.
