- Tror du dette er virkelighetsflukt, tar du feil, det er alder, ikke noe annet, skriver Kolbein Falkeid om stedet han befinner seg. Hva vet vi egentlig om alderdommen?
Kolbein Falkeid har skrevet dikt i et halvt århundre, og han er blitt lest og gjenlest av uvanlig mange til å være poet. I en alder av 80 år gir han ut en ny diktsamling, med tittelen «Øyet og virkeligheten». Det som først og fremst griper meg i denne utgivelsen er Kolbeins refleksjoner om å befinne seg sent i livet. Falkeid skriver godt om en følelse av skjørhet og forgjengelighet som preger alderdommen.
Urolige netter
Åpningsdiktet i samlingen skildrer urolige netter med fornemmelse av fare og håp om redning og trygghet. Når morgenen kommer, fremstår den som et fastland å sette føttene på.
Et annet dikt beskriver hvor få det er igjen av hans generasjon: «Vi nikker melankolsk oppmuntrende / til hverandre…/ Ord / er overflødige,» skriver Falkeid.
I et av de fineste diktene forestiller Falkeid seg livet som aldrende indianer – hvordan det ville være å røke pipe med stammens eldste, så begi seg avgårde på vandring, og ganske enkelt la stammen vandre videre når en selv ble trøtt. Usentimentalt, har Falkeid kalt dette diktet om en ganske annen måte å ende livet på enn den de fleste ser for seg. Men blikket vendes også bakover i livet. Samlingen er på sitt sterkeste når dikteren holder dommedag over seg selv og insisterer på å bære den skyld han mener tilkommer ham og samle all smerten som i et brennglass.
Mildhet og åpenhet
Også alderdommens prosaiske sider får sin plass i Falkeids dikt, som for eksempel lisen en god massasje kan gi til en gammel og verkende kropp. Eller det prosaiske blander seg med det poetiske, som når de dyre progressive brillene opptrer i dikt som handler om å se på en annen måte enn i yngre år, se det vakre i det stygge og se med medfølelse på verden omkring seg. Svakest er diktene når Falkeid reflekterer over samtiden med sarkastiske kommentarer om tabloidaviser og joggere med «høretelefoner». Slike utslag av moralisme finner en ikke så sjelden i diktsamlinger skrevet av erfarne menn, men det gjør seg aldri å servere kulturkritikk på denne forutsigbare og ensidige måten.
Hvis en sammenligner med andre litterære og kunstneriske skildringer av alderdommen, ser en at Falkeids dikt fremfor preges av mildhet og åpenhet. Vi finner ikke her den nakne smerten som strømmer ut av Michael Haneke’s film «Amour» – selv om også Falkeids dikt har sine smertepunkter. Vi finner heller ikke den forkjærlighet for alderdommens eiendommeligheter som er så fremtredende i Kjell Askildsen og Samuel Becketts absurde skildringer. Falkeid formidler jordnær innsikt om å befinne seg sent i livet, og slik han bidrar til sentrallyrikkens forrådskammer, slik som Rolf Jacobsen og Haldis Moren Vesaas har gjort før ham.
Svettelukten av klode
Noe som også er verdt å merke seg hos Falkeid er hans miljøengasjement. Kanskje er det naturlig at diktere bekymrer seg for verdens utvikling også på dette området, særlig i tilårskommen alder. Falkeid fremhever hovmodet ved å sette mennesket i sentrum av tilværelsen "når livet / stillferdig, rent og raust / lar uetterlignelige former / flyte nedover tiden".
Han skriver også fint om å ligge nesegrus i gresset og kjenne «den ramt gjenkjennelige / svettelukten av klode». Det siste diktet i samlingen har tittelen "Unnskyld meg" og ber – sympatisk nok – leseren tilgi antall tekster med "jeg" i samlingen, når det tross alt finnes større ting å skriver om: "Et sneglehus. Et øsekar. Klima. / Den vanvittige grenseoppgangen mellom søsknene Kain og Abel, / kristendom og islam, / nedslaktingen av barn, mødre, / besteforeldre."
Falkeid er en ydmyk og undrende dikter også når han skriver om jordkloden, og han viser nysgjerrighet og omsorg for livsformer vi vet lite om.
Surrealistisk hint
Diktsamlingens tittel – «Øyet og virkeligheten» – illustreres på bokomslaget av et bilde av surrealisten René Magritte, og det hintes innledningsvis til surrealistenes prosjekt om å forrykke forholdet mellom øyet og virkeligheten – å se innenfor og bakenfor øyet i stedet for å se utover mot den empiriske verden. Jeg synes imidlertid ikke dette signalet følges opp i særlig grad, for diktene er langt fra surrealistiske. Snarere nærmer diktene seg en bakenforliggende innsikt på mer tradisjonelt vis.
Det interessante med Falkeid er han han forener to tradisjoner i moderne lyrikk: På den ene siden dvelingen ved det gåtefulle, ved livets mysterier, ved det vi ikke vet, med et tilhørende billedmettet språk. På den annen side en forankring i hverdagen og et tilhørende dagligdags språk. Kanskje er det noe av nøkkelen til hans brede appell.
«Øyet og virkeligheten» er en klart sterkere diktsamling enn Falkeids forrige, som kom for elleve år siden, så han er på den oppadgående kurve i en alder av 80 år. Samlingen rommer en håndfull riktig gode dikt og mange fine partier, men også dikt som er litt for enkle eller som har et for omstendelig billedspråk.
Men så er det da heller ikke helstøpte dikt eller helstøpte diktsamlinger som er Falkeids styrke, det er snarere den vedvarende refleksjonen, forankringen i hverdagen og henvendelsen i stemmen.
Jeg tror faktisk det er når man leser mange dikt av Falkeid og gjenkjenner den milde tonen og det undrende blikket på verden at man best setter pris på ham. Det er mye å tenke videre på også i denne samlingen.
- Hør også: Diktafon, NRKs lyrikkprogram på P2.