Meld av Arnhild Skre
Av og til er det surt å vera bokmeldar, andre gonger er det ein jobb fylt av ei bortimot rein glede. Å melda Alf van der Hagens intervju-biografi-memoarar om Kjell Askildsen nærmar seg det siste. Den boka har det vore ein fest å lesa.
30. september fyller forfattaren som er ein av etterkrigstidas største, 85 år. Novellemeisteren har svekka syn og – i følgje han sjølv – ein hukommelse som aldri har vore god, men som nå er elendig. Å skriva memoarane til eit slikt intervjuobjekt verkar som eit halsbrekkande prosjekt. Men påstandane om tapt minne viser seg heldigvis å bli ei elastisk sanning. I alle fall når intervjukunstnaren van der Hagen skjenker opp raudvin og begynnar intervjuarbeidet sitt.
Driv lesaren framover
Det er meir enn tjue år sidan nå at litteraturvitaren og redaktøren van der Hagen begynte å gje forfattarintervju ut i bokform. Først kom antologiane Dialoger 1-3 frå 1993, og i fjor gav van der Hagen ut den nærare fem hundre sider lange intervjuboka «Dag Solstad. Uskrevne memoarer». Den fekk han Kritikarprisen for.
Ny informasjon, nye innsikter i forfattarskapen, gode lesingar og leserettleiing i eit av etterkrigstidas mest sentrale norske forfattarskap var lesargevinsten.
I boka om Askildsen gjer van der Hagen det igjen. Han tek opp timevis med samtalar med Askildsen, får laga utskrifter, vel ut, og har den gode redaktøren Anne Geitanger som førstelesar. Så blir også Askildsens ord om liv og litteratur til bok, samen med van der Hagens ord om å lesa Askildsen.
Litt kortare er «Kjell Askildsen. Et liv» enn Solstad-boka, men minst like leseverdig. Så lett og samtidig med mange nok stopp og nok tekstmotstand til at temperaturen held seg. Spørsmåla, researchopplysningane og forteljemåten driv lesaren framover frå barndommen i Mandal, debuten i 1953, lesargjennombrotet på 1980-talet, skrivestansen rundt år 2000 og liv som skal levast rundt denne forfattarkarrieren. Undervegs går dei to gjennom det av Askildsen som er komme ut, men vi får også presentert fleire upubliserte noveller og novellefragment. Og etterpå sit eg og er glad.
Oppfunnen sanning
Ikkje fordi eg synest Askildsens tilbaketrekkingstemperament og tankar om livet er lystelege. Tvert imot. Men fordi eg har den same overraskande gleda som etter å ha lese Askildsen-noveller: Ei kjensle av at dette handlar om grunnvilkår. Her er det tenkt, og skrella vekk tøys og tenkt igjen. Kanskje eg til og med skal ta Askildsens store ord i munnen: At det han skriv om og det han seier er ”sant” og det er ”kunst”.
Ikkje slik å forstå at eg trur alt han seier, faktisk er sant. Heller ikkje slik å forstå at han i romanar eller noveller skriv detaljert frå livet sitt. Den forfattarrolla avgrensar han seg skarpt mot, slik han også er skarp mot forfattarar som insisterer på dei store forteljingane. ”Det er skrivekunst som er mitt område, ikke fortellingen.” (Han omtalar Jan Kjærstad syrleg og eg sit att med ei kjensle av at Askildsen ikkje er særleg begeistra for Karl Ove Knausgård.) Askildsen protesterer også mot minimalist-merkelappen han har fått klistra på seg og insisterer på at det er fortetting han driv med. Og realisme.
Den lengste tråden i boka er dei mange drøftingane av samband mellom liv og verk. I alle fall kjem van der Hagen stadig tilbake til det temaet som lenge var fy-fy i litteraturvitskapen, men som nå er på veg inn igjen. van der Hagen forsøker seg med biografiske lesingar av litteraturen, og Askildsen følgjer han litt på veg, men insisterer på at litteratur kan vera realistisk samtidig som han er skapt av fantasi. ”Oppfunnet sannhet” kallar han det. Igjen synest eg å merka ein brodd mot sjølvbiografisk fiksjonslitteratur og ei forfattarrolle han benemner som ”referent”.
Stemma frå novellene
Den livskjensla som fyller bøkene hans, seier han er erfart. Sanninga i det ser eg som dokumentert når Askildsens stemme som fortel om livet, til forveksling liknar den forfattarstemma eg kjenner frå bøkene hans, i alle fall frå 1980-talsnovellene og ut. Den framandkjensla van der Hagen får fram i samtalane med Askildsen synest eg at eg kjenner frå før. Avskya for familieband uttrykker han, og igjen og igjen kjem 85-åringen tilbake til behovet for frigjering. Som godt vaksen gjekk han ikkje i verken farens eller yngstebrorens gravferder og grunngjev det den dag i dag med at han er ateist!
Det er oppsiktsvekkjande og eg er ikkje sikker på om eg vil kalla akkurat denne forklaringa ærleg. Også den som er ute etter meir juicy privatlivsavsløringar, får sitt i denne boka om eit liv der det finst pro forma ekteskap, rikeleg med rusing, fleire brå samlivsbrot, kjærleikssorg, angstverknader av ein oppvekst i pietisme, og ein far som brende debutboka til sonen fordi der fanst erotikk.
Eg kan kanskje verka åndssnobbete når eg hevdar at det ikkje først og fremst er dette som gjev lesegleda, men at meir av den kjem frå Askildsens kloke og ofte humoristiske ord om skriving og kunst. Sitatet ”All kunst skal være noe som pirker i folk” gjekk rett opp på veggen ved skrivebordet mitt. Saman med ”En bok uten høyder og fall er i sitt vesen veldig flat.”
Svakast om 1970-talet
Eit kritikarproblem med den sjangerblandinga Askildsen-boka byr på er kven ein skal melda: Askildsens svar eller van der Hagens research, spørsmål og redigering?
Det må bli van der Hagen, og han er svakast når dei snakkar om den sterkast politiserte perioden i Forfattarforeningen på 1970-talet og splittinga der. Askildsen har aldri vore skulda for dei verste utfalla mot kollegaer, men Toril Brekkes bok om Paal Brekke og mange andre framstillingar kunne likevel ha lada intervjuaren med skarpare spørsmål.
Eit anna svakt punkt er presentasjonen av Gina Giertsen som Askildsens kjæraste og muse sidan 1980-talet. Er det Askildsen-memoarane uvedkommande at ho i mange av desse åra også var ein kjent leiar av kunsthandverksutsalet i Kunstnerforbundet? Ho bygde arbeidsplassen sin opp til å bli ”det mest attraktive stedet i Norge for visning av norsk kunsthåndverk”, heitte det i grunngjevinga då ho i 2007 fekk Norske Kunsthåndverkeres ærespris.
Distanse og/eller nærleik
For å komma så djupt i samtale som van der Hagen får Askildsen, krevst det nærleik. Evna til å etablera den fruktbare kontakten demonstrerer Hagen til fulle. Han kan forfattarskapen, er ein sterk lesar, han kjenner resepsjonen, har intervjua forfattaren fleire gonger før, har snakka med ungdomsvener, forfattarkollegaer og forlagsfolk i Oktober, og han har grave djupt i Askildsens familiehistorie og personlege papir. Så sit dei saman i timevis og snakkar. Blir det for nært? Held van der Hagen den distansen ein god biograf må ha?
Etter Solstad-boka fekk van der Hagen Kritikarprisen for sakprosa og mykje anna ros. Men han fekk også kritikk fordi enkelte syntes han var for snill, snakka for mykje med Solstad, gav for lite motstand, baud på for få kritiske spørsmål og intervju med menneske som kunne ha nyansert Solstads sjølvframstilling meir. van der Hagen svarte kritikarane med at dei kritiske spørsmåla stilte han i samtalen, men at dei som Solstad ikkje ville svara på, blei redigerte bort.
I Askildsen-boka kan denne praksisen vera endra. Her finst kritiske spørsmål utan skikkelege svar, men også her kan ein sakna stemma til menneske som kunne ha korrigert påstandar i Askildsens framstilling, til dømes eksforleggjar og ekskoner. Distanse markerer van der Hagen med å bruka tiltalen ”Askildsen”, så blir det plutseleg ”Kjell”. Ein naturleg tiltale når ein snakkar så lenge og så nært? Jo, men eg ønskte meg fleire ”Askildsen”-tiltalar.
Sin eigen sjanger
Ber eg van der Hagen vera for mykje av ein gravejournalist, nå, eller historikarbiograf? Kanskje det, og kanskje det er urimeleg. For han utviklar sin heilt eigne sjanger i desse intervjubøkene. Sjangernavnet på Solstad-boka var ”uskrivne memoarar”. I Askildsen-boka skreiv forlaget at sjangeren er ei blanding av intervju, biografi og memoarar. van der Hagen er ingen naiv biograf. Han skriv at boka ”består av det hovudpersonen husker, eller velger å huske”.
Førebels veit eg ingen andre enn van der Hagen som verkar komma så nær hovudpersonane si stemme, som byr på så interessevekkjande utdjupingar av forfattararbeidet og forfattarskapen, og dessutan klarar å skriva teksten slik at han held lesaren fast gjennom fleire hundre sider med dialog.
Til å handla om ein forfattar som hevdar at han er utan hukommelse, er dette svært innhaldsrike memoarar. Ei sjeldan djup lesefryd gjev det å bli invitert inn i samtalerommet der Kjell Askildsen og minnehjelparen Alf van der Hagen sit.
- Les også:
- Høyr Knut Hoems hjemme hos-reportasje i Kulturhuset, .
- Se portrettintervjuet i