Pär Lagerkvist: «Barabbas»
- foreslått av Anne Cathrine Straume
Den svenske forfatteren Pär Lagerkvist fikk Nobelprisen i litteratur i 1951. Året før kom romanen "Barabbas", som er en fortelling om livet til røveren som slapp fri i Jesu sted.
Med imponerende kunnskap om menneskesinnet beskriver Lagerkvist lengselen etter noe å tro på og gi seg hen til i en verden preget av urettferdighet og vold. Lagerkvists utforsking kan godt leses nettopp i dag, i en tid da religion, og religion på avveie, har større betydning i samfunnet enn på lenge.
Herta Müller: «Mennesket er en stor fasan i verden»
- foreslått av Marta Norheim
Ein tyskspråkleg rumensk familie på tre ønskjer pass for å kome seg frå Ceausescus diktatur og til Tyskland. Det er den saklege kjernen i denne romanen på 100 sider som Müller skreiv året før ho sjølv vart berlinar. Men forfattaren tryllar med språket og med brutaliteten og med alt som må til for å få passet.
Mistru mot store ord gjer historia konkret, sanseleg, grusom. Ein forfattar "som med poesiens fortätning och prosans saklighet tecknar hemlöshetens landskap", som Svenska Akademin så treffande formulerte det då Müller fekk nobelprisen.
- Les også:
William Golding: «Arvtagerne»
- foreslått av Siss Vik
Jeg har faktisk ikke lest Goldings mest kjente roman, "Fluenes herre," men føler likevel at jeg kjenner den. I 2007 kom en av hans senere romaner, "Arvtagerne", ut på norsk. En bok Golding selv regnet som sin beste.
Handlingen er lagt til tiden da homo sapiens tok over etter Neandertalerne, fortalt utfra sistnevntes perspektiv. Homo sapiens er mer intelligente, men har lite empati for de som er annerledes. Det er på en måte en fortelling om et tidlig folkemord, og stiller spørsmålet om voldsutøvelse og maktsyke er iboende trekk ved mennesket.
Golding klarer også kunststykket å formidle tankene til et folkeslag uten språk. Neandertalerne i boka snakker sammen ved håndbevegelser og kollektive minnebilder, vakkert formidlet gjennom litterært språk. Et ambisiøst verk som virket hypermoderne, og som imponerer meg dypt.
- Les også: Anmeldelsen av
Verner von Heidenstam: «Vallfart och vandringsår»
- foreslått av Hans Olav Brenner
Jeg slår et slag for de store emosjoner, og attenhundretallspoeten Verner von Heidenstams gjennombruddsbok "Vallfart och vandringsår". Han var Strindbergs konkurrent, og en mildt sagt romantisk poet, som har fått æren for å bryte med den naturalistiske poesien i Sverige.
Verner von Heidenstam levde til nærmere midten av nittenhundretallet, men denne boka kom ut i 1888. Og det er nærmere bestemt diktsyklusen "Ensamhetens tankar" som gjorde sterkt inntrykk på meg da jeg leste den, og som har en haug med formuleringer som stadig dukker opp i hodet mitt. For eksempel følgende klassiker (der grammatikalsk frihet gir effekt):
Wislawa Szymborska: «Mennesker på en bro»
- foreslått av Annelita Meinich
Et utvalg av den polske dikteren Wislawa Szymborska kom på norsk samme år som hun fikk nobelprisen. Jeg tror vi var mange som falt pladask. For hennes likefremme underliggjøring av det å være menneske. Hennes rett på sak tilnærming.
Szymborska gjør oss forundret over dette. Derfor er det verdt å lese henne!
- Les også: Anmeldelsen av Szymborskas
- Les også:
