Tore Rems bok er en biografisk dokumentar om Knut Hamsuns reise fram til møtet med Adolf Hitler 26. Juni 1943. I bokas prolog varsler Tore Rem et stramt og kildekritisk oppgjør med mytene om Hamsun som offer for smålige kritikere - de som ikke forsto hans geni.
Thorkild Hansens « Prosessen mot Hamsun» fra 1978 gis ansvaret for at mytene stadig lever videre. Tore Rems metode er å ta Knut Hamsun på hans eget ord – undersøke det mennesket og dikteren faktisk sa, gjorde og ikke gjorde i hans egen samtid.
Kunstens ansvar
Boka lander brennaktuelt midt i debatten om kunst versus ansvar i kjølvannet av Peter Handkes Ibsen-pris. Reisen Tore Rem tar oss med på er velkomponert, frisk og nyskapende, men ferden starter spissere enn den avsluttes.
Rems beretning er dokumenterende og beskrivende – ikke argumenterende. Men som biografisk dokument står den støtt.
Den lange reisen
Tore Rem forteller en lang og en kort historie. Den lange er biografisk – Hamsuns klassereise som autoditakt med drivende hunger etter annerkjennelse og storhet. Fra de ungdommelige angrep mot Ibsen og Bjørnsons urimelige definisjonsmakt til Hamsun i moden alder selvrettferdig og smålig vokter om egen definisjonsmakt og storhet.
Trygve Gulbrandsens Bakom synger skogene solgte mer enn Hamsuns samlede produksjon I Tyskland, ikke minst i nasjonalsosialistiske kretser. Gulbrandsen nektet å låne ut sin autoritet. Sigrid Undset også. Hamsun på sin side røres til tårer når han møter sin hengivende leser, propagandaminister Joseph Goebels.
Den korte reisen
Bokas korte historie er en dokumentarisk reise mot dens dramaturgiske crescendo – møtet med Adolf Hitler 26 juni 1943. Rem maler levende bilder av Hamsuns deltakelse på en nazistisk journalistkonferanse i Wien og verdenssituasjonen i junidagene 1943. Så kommer beskjeden om at Hitler vil ta imot Hamsun i førerens hovedkvarter i Berghof. Rem pensler videre – til selve høydepunktet: møtet mellom fører og forfatter.
Ettertanke
Hitler møter en tunghørt og sta norsk talsperson for Nasjonal Samling i konflikt med Josef Terboven i Oslo. Ikke det urnordiske ikonet Goebels har solgt inn til Hitler. Møtet er i virkeligheten et antiklimaks, og så blir det også i boka. Med magert nytt kildetilfang er det ikke råstoff i møtet til det dramatiske høydepunktet Tore Rem legger opp til.
I rettferdighetens navn er det likevel «Reisen til Hitler» som er bokas tittel, og det er Hamsuns lange og korte reise i massedrap ideologiens tjeneste som gjør denne boka til en leseopplevelse. Ikke selve møtet.
Etter Tore Rems bok er det vanskeligere å bortforklare Hamsuns verdi i nazismens tjeneste. Er det slik at vi som lesere og nasjon har holdt liv i mytene om Hamsun for å gjøre det enklere for oss selv å elske hans forfatterskap?