Sier navnet Joyce Hatto deg noe? Noen vil kanskje assosiere til musikk, andre til noe skandaløst, til svindel. Og jada, Joyce Hattos navn vil for alltid være forbundet med begge deler.
Bygger på en faktisk historie
Virkelighetens Joyce Hatto ble født i England i 1928. Fra begynnelsen av 1950-tallet og utover turnerte hun på scener verden over som en ung og lovende konsertpianist. Med årene måtte hun se seg forbigått av nye navn. Hun ga fortrøstningsfullt ut flere plater som fikk pen omtale. Etter en periode av taushet, mot slutten av livet, begynte hun imidlertid et halsbrekkende prosjekt: Hun skulle spille alt som var skrevet for piano gjennom tidene. Fra platestudioet hjemme tryllet den gamle og syke damen frem de mest fabelaktige innspillinger - over hundre cd'er i løpet av fire år. Kritikerne var målløse av begeistring. Først flere måneder etter at hun var død, ble svindelen avslørt. Hatto, og hennes plateprodusentmann, hadde rett og slett stjålet glitrende innspillinger av andre, ikke så kjente pianister. Blant de misbrukte var vår egen Leif Ove Andsnes.
Piano-elev
Historien er nesten for utrolig til å være sann. Den er i alle fall mat for en dyktig romanforfatter. Og dyktig, det er Monica Isakstuen, som beskriver historien i romanen "Om igjen". Det er Ida som forteller. Den unge norsk-engelske kvinnen som en gang var elev hos Joyce Hatto, som faktisk var hennes siste elev, og som fikk et svært spesielt forhold til henne.
Ida har reist fra mann og lite barn for å finne seg selv. Hun sitter på et hotell i Bayswater i London og skriver. Er hun i ferd med å gå til grunne? Hva er det som holder hennes liv fast?
Samtaler på tvers av døden
Gjennom fiktive samtaler med Hatto, både minner fra den tiden de kjente hverandre og nå, etter at Hatto er gått bort, nøster Ida i årsaken til svindelen. Var det sulten etter å bli sett og anerkjent som var så stor at den brøt all moral? Er det samme sult Ida har i seg, når hun innleder forhold etter forhold og aldri kan slå seg til ro, ikke en gang som mor til en liten sønn? Tomheten fører til en livsførsel med stadig nye masker:
Der Joyce har musikken, har Ida tilfredsstillelsen av det fysiske begjæret. Et underliggende mørke, en slags undergangskraft, binder dem sammen, også nå når Ida skal forsøke å skrive en bok om Joyce.
Romanen er holdt i du-form, Du er Joyce som Ida snakker med gjennom hele boken. Fortellingen hopper frem og tilbake i tid, til Joyce's gjennombrudd og storhetstid, til årene som pianolærer og formsådd konsertpianist, til Idas nåtid, innestengt på hotellrommet med dårlig mat, altfor mye vin og et begjær etter alle andre enn hennes mann. Også formmessig beveger forfatteren seg uanstrengt mellom faktiske og fiktive dialoger, her er minner, brev, diktsnutter. Temposkifter og formsprang understreker Idas ødeleggende rastløshet.
Oppmerksomhetslengsel
"Om igjen" er blitt en spenstig roman om tomrommet bak begjæret, om stillheten etter at oppmerksomheten er borte og om lengselen etter å bety noe for andre. Vi blir kanskje ikke klokere, verken på Ida eller Joyce, men så er det vel ikke meningen. Kan hende skal vi bare virvles inn i Idas destruktive tanker, og kjenne litt på tomheten i romanens siste setning: "Nothing belongs to us, all you can do is pass it along."
- Les også:
