– Mange skrev bedre musikk enn Johnny Cash

I disse dager kommer Robert Hilrums bok om Johnny Cash, «Livet», i norsk utgave. Her beskriver forfatteren Cashs musikalske utvikling, og ikke minst hans store engasjementet for mennesker i håpløse situasjoner.

– Han vokste opp blant gårdbrukere. Han så på bomullsmarkene at far, mor og søsken sang gospelsanger for å klare seg gjennom de lange dagene. Slik fant fant ut at han selv ville være med på å gi folk håp. Det var dette han var aller mest opptatt av å formidle gjennom musikken sin, sier Robert Hilburn når NRK møter ham idet han har kommet til Oslo og er på vei til å bli sminket for å være med i tv-programmet Brenner og Bøkene .

Siden 1970 har musikkjournalisten og kritikeren Hilburn møtt pop- og rockelegender som Mick Jagger, John Lennon og Elvis. Hilburn mener det er mange som skriver bedre musikk enn Johnny Cash, men det er målet hans som gjør ham til en så viktig figur innen popmusikken.

– Slett ikke rosenrødt

I biografien «Livet» legger han ikke så mye vekt på å fortelle om skandalene, som dopmisbruk, groupies og utroskap – typiske ingredienser for et rock`n roll-liv. Likevel er forfatteren opptatt av at kjærlighetsforholdet til kona June Carter skal bli mer nyansert enn det ble i filmen «Walk the Line». Den Oscar-nominerte filmen fra 2005 viser nemlig et adskillig mer rosenrødt ekteskap enn det som var tilfelle.

– Filmen er ikke sann, den er mest fiksjon, og handlet mest om hva June Carter ønsket at folk skulle tro om forholdet deres. De to hadde egentlig et ganske trøblete forhold. Cash hadde forhold på si, og begge to misbrukte piller.

Da Cash fridde til June, var det for eksempel tre andre kvinner som alle ble svært overrasket. De hadde nemlig forventet at Cash skulle fri til nettopp dem, forteller Hilburn.

– Skuespiller Reese Witherspoon gjør en god jobb i filmrollen, det samme gjør resissøren. Likevel er det er ikke den fulle og hele historien som ble fortalt. June ønsket veldig sterkt å bli fru Cash, uansett. Dette var i 1960-årene. På 1980-tallet hadde de riktignok en bedre periode sammen.

Ble sjokkert over tekstene

Hilburn husker at han ble sjokkert første gang han som tenåring hørte Cash på radioen.

– Han sang en låt om å skyte et menneske, og jeg husker jeg ble ganske sjokkert over at slikt var lov å si høyt.

75 år gamle Robert Hilburn har mesteparten av sitt voksne liv jobbet som musikkjournalist og anmelder i Los Angeles Times, fram til 2005. Hilburn møtte Johnny Cash første gang da han skulle intervjue artisten under en konsert for fangene i fengselet Folsom State Prison i California i 1968. Unge Hilburn ba instendig om å få lov til å skrive om konserten.

– Der møtte jeg ham ansikt til ansikt. Han ble superstjerne etter showet, og jeg ble ansatt i magasinet fordi de mente jeg hadde oppdaget ham som artist. De håpet vel at jeg skulle oppdage enda flere artister, sier Hilburn og smiler.

Konserten ble altså et stort vendepunktet i karrieren for Cash. Den banet veien for hans image som en mann som stod på outsidernes side. Låten «Folsom Prison Blues» ble skrevet allerede tidlig på 1950-tallet, og har siden fulgt med på artistens mange liveopptredener.

– Det manglet noe

Med fengselskonserten konstaterte Johnny Cash at han var opptatt av å spre oppmuntring til de svake i samfunnet. Hilburn er opptatt av å formidle at artisten tok parti med alle typer mennesker fra indianerne til fengselsfuglene.

– Jeg holdt kontakt med ham videre. Han hadde mye vonde tanker inne i seg og strevde selv, samtidig prøvde han å løfte opp andre mennesker med musikken sin. Det synes jeg var fascinerende å skrive om.

Selv om det ha blitt skrevet mange bøker om Cash, synes forfatteren at ingen hittil hadde klart å fange personen Cash helt riktig.

– Jeg mener at han virkelig fortjener å få en seriøs bok om livet sitt. Han er så legendarisk at folk kommer til å huske ham fremdeles om 50 år. Han er ikonisk. Folk ikke bare liker ham, de tror på ham. Han hadde gode verdier og fantes ikke falsk.

Plateselskapet var på sin side mest opptatt av at Cash skulle diske opp med hits, mener Hilburn.

– Han var opptatt av indianere, arbeidere, fengselsansatte, soldater. Han var alltid opptatt av å gi folk håp. Han var ikke verdens beste sanger, men hadde et mål, og det var dette som gjorde ham viktig, sier Robert Hilburn.