Poeten Erlend O. Nødtvedt har ettertrykkelig plassert Bergen på det litterære kartet med sine to diktsamlinger «Harudes» (2008) (tittelen referer til Hordalands opphav) og «Bergens beskrivelse» (2011). Begge boltrer seg i Bergens og Vestlandets kulturhistorie, fra byens grunnleggelse og handelsvirksomhet til bybranner og kunstnermyter.
Det oppsiktsvekkende er at Nødtvedt evner å skrive denne tradisjonen inn i et moderne diktspråk som det freser av. Med årets diktsamling. «Trollsuiten», fortsetter han dette flotte prosjektet, men beveger seg inn i (ny)romantikken, med Edvard Grieg, Theodor Kittelsen, folkediktingen, «Haugtussa», og ikke minst Olav Nygard, som følgesvenner. Også denne diktsamlingen vitner om et høyt ambisjonsnivå og et stort poetisk talent.
Hypnagogisk minutt
I «Trollsuiten» utforsker Nødtvedt den betydning trollene har i vår forestillingsverden. Diktene befolkes av troll, huldre og tusser, eller rettere sagt så er det dikterjegets fantasi som befolkes av slike skapninger. I et av diktene beskrives den makt trollene har over diktertungen:
På denne måten setter Nødtvedt i gang en samtale med tradisjonen som er både energisk og sentimental, både sprelsk og respektfull. Hos Nødtvedt melder trollene seg i innsovningsøyeblikket, selve terskelsonen til en annen verden. Den første delen beskriver en slik innsovning, mens den siste beskriver oppvåkningen.
I mellom finner vi en lang bolk med tittelen «Trollsuiten», som skildrer en slags usammenhengende trollnatt. «Draumkvedet» er en klar referanse for denne komposisjonen, men også en lang dikttradisjon der visjoner, drømmer og åpenbaringer spiller hovedrollen.
Rammen med innsovningen gjør diktsamlingen både aktuell og tidløs, for den viser til et trolsk grenseland som vi alle besøker hver natt. Hypnagogisk er ordet Nødtvedt bruker for å beskrive denne hallusinatoriske terskelen mellom våken og sovende tilstand, som har inspirert mange diktere. For eksempel viser han hvordan tiden oppløses i denne tilstanden:
Halvtroll
Men dette handler ikke bare om troll, for diktene skriver sammen to virkeligheter: dagens Bergen, der dikterjeget befinner seg, og en trolsk virkelighet. Grenseovergangene beskrives en rekke steder, og det gjør meg ganske begeistret å lese at de underjordiske har en inngang i Steinkjellergaten.
Når dikterjeget mister en tinnknapp fra frakken etter et nachspiel, stikker de skøyeraktig avgårde med den. En annen snedig overgang finner vi ved inngangen til Lærdalstunnellen:
Slike grensesoner er et gjennomgangstema i boka, og Nødtvedt får dem til å fungere på flere nivåer. I noen dikt forenes dikterjeget og trollet i en slags syntese: «Jeg er halvtroll» heter det et sted, «mitt dyr ligner mer dyrenes brummen enn menneskers tale».
Dette er spennende lesning, og det minner meg om at grensene for det menneskelige jo er et av eventyrenes store tema. Samtidig er det et av samtidsfilosofiens store spørsmål – hva finnes på den andre siden av den menneskelige rasjonalitet?
Cut-up
Språket til Nødtvedt kan man skrive en liten avhandling om. Det er en slags cut-up av moderne norsk, nyromantisk vokabular og innsaksede tekstbiter fra norsk litteraturarv. Han snur om på syntaksen, setter sammen ord på en måter og vrir og vrenger på dem. Når han beskriver knappen som spretter vekk fra frakken, lyder det slik:
Dette gjør at språket virker fremmed, til tider nesten futuristisk, men samtidig velkjent og tradisjonstungt. Også er dette en fest av lyder og klanger, rytmer og gjentagelser, noe alle som har hørt ham lese, sikker kan skrive under på. I tillegg er diktene visuelle, og av og til må en lese sakte for at de fortettede bildene skal få folde seg ut.
Med Trollsuiten evner Nødtvedt det kunststykket å gjøre litteraturarven levende og sanselig i et ganske enestående poetisk prosjekt.
Det slår meg hvor liten plass tradisjonen har i ung, norsk poesi for øvrig. Jeg er ganske sikker på at norske poeter gjør seg selv en bjørnetjeneste om de kutter alle båndene til litteraturarven.
Men dette gir også Erlend O. Nødtvedt en ganske unik posisjon i samtidspoesien. Han sparker liv i litteraturarven med selvstendighet, temperament og kjærlighet, og han minner oss om at trollene ikke er noe vi er ferdige med i den moderne verden.
