Fint farsportrett fra Tove Nilsen

«Konge i snø» er den litt kryptiske tittelen på Tove Nilsens nye roman. Og ja, det handler om markeringen av kong Olavs død, en kald januardag i et snøfylt Oslo med lys og blomster som et teppe opp slottsbakken. Det handler også om et tyrkisk brødrepar som blir kastet ut av Nasjonalteatrets «Reisen til julestjernen»- forestilling og i steden lager seg sin egen skulptur i snøen.

Men først og fremst handler romanen om en godt voksen jeg-forteller som gjennom minner fra en utrygg oppvekst nærmer seg sin egen utstøtte far.

Årets farligste dag

Romanen åpner med en julaften; forfatteren venter på sin noen og nitti år gamle far som insisterer på å komme til fots. Minner om andre julaftener strømmer på. Det kunne være årets farligste dag, lærte jeg-fortelleren som barn:

Det er bare mor, far og datter i familien. Mor er husmor med stor H, hun syr, vasker, lager mat og holder hjemmet sammen. Far tjener pengene. Uheldigvis har far på et tidspunkt latt sine øyne falle på en annen kvinne. I stedet for skilsmisse eller forsoning lever de to voksne heretter sine liv adskilt i eget hjem. Mor nekter far å spise middagen hun lager, datteren blir morens gissel: Tar hun farens parti, risikerer også hun å støtes ut av fellesskapet.

Far drikker, det kan få fysiske følger. Mor hevner seg på sitt vis, hun «diamantiserer seg», som Tove Nilsen skriver, hun gjør seg hard og usårlig og straffer dermed ikke bare ektemannen, men også seg selv. Og datteren.

Skammen over dysfunksjonaliteten i den lille familien er godt beskrevet, erfart og følt som den er både av det prisgitte barnet og av den voksne forfatteren. Foreldrenes standhaftige krigføring har lagt et press på datteren, som kanskje, likevel, har fått energi til å skrive seg ut av det knugende og vanskelige.

Den store verden

Tidlig på 1990-tallet, etter murens fall, reiser far og datter til Sachsen, til den tyske byen der faren ble født. Reisen gir jeg-fortelleren et nytt bilde av faren; Her er sang og familie, øl og snaps. Turen blir forløsende for forholdet dem i mellom. Vi får et blikk inn til mennesker som tørster etter kunnskap om menneskene i vest. Hvordan ser alt ut? Hva slags liv lever dere?

Paradoksalt nok er det i det tidligere DDR faren har kunnet leve ut frihetslengselen sin, i Norge er han fengslet og vingestekket.

Om faren blir en hovedperson i romanen, skriver Tove Nilsens jeg-forteller også frem minner om besteforeldrene og andre slektninger. Som en arkeolog graver hun frem spor fra fortiden og forestiller seg hvordan det må ha vært å være tysk i Norge under 2. verdenskrig eller krigsseiler som ikke var hjemme hos familien på over seks år. Familiens private historie knytter hun sammen med den store historien, verdenspolitikken er synlig i livene deres slik globusen i Bøler-blokken har lyst seg gjennom Tove Nilsens tidligere oppvekstskildringer.

Selvbiografisk

Tove Nilsen har aldri lagt skjul på at hun skriver ut i fra sitt eget liv. Men derfra til å si at dette er selvbiografi, er å dra det for langt. "Konge i snø" er en roman, jeg-fortelleren har mange fellestrekk med forfatteren Tove Nilsen, men ingen av de sentrale personene navngis, følelser og hendelser kan være lagt til eller trukket fra. Om fortellingen kan synes tilfeldig og slentrende, så ligger det en bevisst komposisjon og utvelgelse bak.

Romanen inneholder mange bihistorier, ikke alle føles like nødvendige. Paradoksalt nok blir fortellerens egne kjærlighetsopplevelser de svakeste. Blikket på foreldrenes fortærende fiendskap er det vondeste, men også det beste.

Fortellerens forsøk på å forstå utstråler en varme som nesten veier opp for kulden som slynger seg gjennom ekteskapet - og forsåvidt også symbolsk gjennom romanen forøvrig.

Mens fars tyske venn nesten omkom av kulde under beleiringen av Stalingrad i 1942, frøs mors lillebror i hjel i norske vinterfjell på flukt fra tyskerne. Romanens tittel kan tolkes dithen at vel var far omgitt av kulde, likefullt er han kongen i datterens liv.

Det er dette datteren erkjenner: Selv om de er uenige i omtrent det meste, hun og faren, er de knyttet sammen i temperament. Der far må drikke, må datteren skrive. Det er et modent og kanskje forsonet menneske som skriver seg gjennom svik, straff og skam til en slags stillferdig og takknemlig sympati.