Den nye romanen til Torgrim Eggen åpner forrykende. Bloggeren "Yasmina" forteller til hele verden om hvordan den to år gamle datteren ble påkjørt og drept. Gjennom å utstyre Yasmina med et hjelpeløst språk som vrimler av feil, viser Eggen effektivt hvor galt det kan gå når vi overstiger egne intimitetsgrenser i sosiale medier.
Karismatisk dommedagssekt
Men det er ikke intimitetstyranniet, Facebook og Twitter som er tema i denne romanen. "Jern" handler om mennesker som av ulike grunner velger å slutte seg til en karismatisk dommedagssekt, som i likhet med Mayaene mener at verden går under i 2012.
Romanen består av ulike former for kommunikasjon som hovedpersonene har hatt med omverdenen fra mai 2008 til sommeren 2010 (med en epilog som utspiller seg to år senere).
Frisøren Yasmina ytrer seg i blogger og eposter til venninner. Den tidligere blandingsmisbrukeren Ove skriver ned sine opplevelser i noe han håper skal bli en dokumentarroman med tittelen "Kali Yuga". Studenten Tina skriver notater til en kommende avhandling om religiøse sekter, og sender flørtende eposter til veilederen sin.
Mister driv og tempo
Dette formgrepet er en av grunnene til at romanen snart mister driv og tempo. Vi er som lesere prisgitt disse kildene, og Eggen klarer ikke å skape en litterær ramme rundt de enkelte fortellingene. Når vi blir presentert for notatene fra forelesningene til sektlederen Biv Boeser, så blir de akkurat så kjedelige som talene fra tilsvarende karismatiske guruer - om de nå er i reklame- eller sektbransjen - som vi kan finne på Internett.
Skildringen av de ulike personene og livet innenfor gjerdene på gården Folkvang er verken overfladisk eller klisjéfylt. Eggen har gjort god research, og gir et troverdig bilde av hvordan en moderne sekt driver økonomisk, og ikke minst om hvordan de rekrutterer medlemmer gjennom sosiale medier.
Språket til Eggen er gjennomgående satirisk og distansert. Problemet er at figurene ikke vekker sympati, og dermed heller ikke nok interesse. Et unntak er nevnte Yasmina som med alle sine orddelingsfeil og smileys har mange søstre i ånden ute i den "virkelige" nettverdenen.
Skarpe betraktninger
Virkelig gode romaner framstår som mysterier for leseren. Vi leser videre fordi bøkene inneholder en eller annen form for hemmelighet. De åpner opp store rom for fortolkning. Andre romaner har sterke fortellerstemmer som driver leseren framover i handlingen, som sluker kapittel etter kapittel. I krimromaner finnes det i tillegg et mysterium i helt konkret forstand, som får leseren til å bla fort fremover.
"Jern" av Torgrim Eggen befinner seg et sted mellom disse to kategoriene. Skarpe betraktninger av brennaktuelle samtidsfenomener står, som alltid, nærmest i kø hos Torgrim Eggen. Skildringene av helsekost-fanatisme og konspirasjonsteorier rundt vaksineprogrammene for svineinfluensa er på høyde med de reportasjene vi nylig har lest i A-magasinet rundt tilsvarende tema.
I stil og emnevalg har Eggen en del felles med forfattere som Matias Faldbakken og Michel Houllebecq. En viktig forutsetning for å lykkes med satiriske romaner med et mørkt og avslørende blikk på samtidskulturen, er at forfatteren velger sine skyteskiver med omhu. I forhold til i tidligere romaner, hvor Eggen har skutt hardt og rammende mot alt fra sosialdemokratiske karrierejegere til designkåte norsk middelklasse, virker valget av en dommedagssekt som et lite presserende tema for meg. Men her er det mulig jeg tar feil. For alt jeg vet kan dommedagssekter bli det store i 2010. Eller i alle fall senest i 2012.
