Om det vil komme noen opprørte reaksjoner fra noen av dem som er omtalt i denne boken, er ikke godt å si. Jeg tror det ikke. En ting er at Espedal skildrer menneskene rundt seg med såpass store doser empati og varme. En annen og viktigere grunn er at Espedal stiliserer bildet av den gamle mannen og den unge jenten i åpningsscenen i biblioteket på en slik måte at de fremstår som et mange umake par i kunst- og litteraturhistorien.
Det er som om de to vi ser i alskens erotiske positurer bare midlertidig har tatt turen ut av en av bøkene i biblioteket, for snart å vende tilbake igjen.
Kåt sugge
Det hårreisende i dette forholdet ligger ikke primært i aldersforskjellen. Det overraskende er at de fremstår som så likeverdige. Hvis han er en gammel gris, så er hun en en kåt sugge. Jeg mistenker Tomas Espedal for å ha veldig mange kvinnelige lesere. Noe av grunnen til dette kan være at forholdet mellom kjønnene blir satt i spill på en interessant måte.
I hans forrige bok, den nordisk råd-nominerte «Imot kunsten», skriver Espedal om hvordan han spilte rollen som mor for sin datter, helt til han skjønte at det hun lengtet etter var en far. I denne nye boken drar Espedal oss med ut på en berg og dalbane-reise av en kjærlighetsfortelling, hvor den lille familien styrer ubønnhørlig mot undergangen. Det er han som må ta brorparten av omsorgen for det lille barnet, mens hans skuespillerkone skal redde verden i omreisende teatergrupper i Sogn og Fjordane og i Nicaragua.
Aforistiske avsnitt
Espedal ordner teksten sin denne gangen i adskilte avsnitt. Mange av linjene i disse avsnittene må kunne kalles aforismer - det vil si en kort setning, et løsrevet sitat eller en strøtanke som på en treffende og underfundig måte uttrykker et tankevekkende poeng eller en allmenn sannhet.
I disse aforismene beskriver han kjærlighetens dramaturgi. Vi blir stormende forelsket og vi kjemper som ville dyr for å holde kjærligheten vedlike til den omsider dør. Hva skjer når varmen fra den du elsker forsvinner, ja når varmen i den aldrende kroppen din forsvinner, og vi atter blir natur? Da kommer stolen og bordet og skrivemaskinen til å bli stående igjen, imot naturen, kan vi kanskje si. Og stående vil også denne boken bli som et høydepunkt i, og kanskje også et punktum for den selvbiografiske litteraturen fra det tidlige 2000-tallet.
