Av Tarjei Skirbekk
Det er en omfattende og kompakt bok som Cappelen Damm forlag nå har gitt ut i forbindelse med Nansen 150 år jubileum. Boken bærer preg av et grundig og kildenært arbeid. Det gir tillit til forfatternes utlegninger. Men Vogt opererer generelt for nært kildene og blir gjennomgående for refererende. Det gir lite spenst i teksten.
Vitenskapsmann og polfarer
Den første delen handler om Nansens ekspedisjoner og forskning. Alle faktuelle deler av Nansens liv er med: Hans famlende inngang til forskning og hans vitenskaplige arbeid innen nevrovitenskap, zoologi og oseanografi. Vi får gjengitt Nansens ferd over Grønland og forsøket på å nå Nordpolen med ”Fram”. Men fremstillingene virker pliktmessige og dermed tannløse. Forfatterens gjentatte terping på Nansens noe turbulente privat liv er ikke uinteressant, men ofte blir disse utlegningene hengende.
Den andre delen er bedre. Dette er også forfatterens spesialfelt. Vogt har tidligere skrevet både doktorgrad og bok om Nansens humanitære arbeid. Her forteller boken en mer levende historie og forfatteren tør å gå mer inn i problemstillingene og mene ting underveis uten at det faktuelle forsvinner.
Samfunnsstøtte og humanist
Gjennom gode eksempler og gjengivelser får Vogt fint frem hvordan Nansen prøvde seg som politiker, men ble en samfunnsstøtte utenfor regjerings- og stortingskontorene. Nansen var viktig for en rekke politikere, ikke minst for unionsoppløsningen i 1905 og for Norges internasjonale posisjonering i etterkant. Han beveget seg fra å være en overbevist republikaner til å bli en pragmatisk monarkist med etter hvert svært tette bånd til kongefamilien.
Spesielt passasjene om Nansens rolle i forhold til flytkningeproblematikken etter første verdenskrig og hungersnøden i Sovjet-Russland er godt og kritisk drøftet. Vogt får også frem hvordan Nansen var i mot parlamentarisme og generelt skeptisk til det politiske.
Nansen drivkraft
Forfatteren mener Nansen var “full av gåter, motsetninger og paradokser”. Nansen selv mente han var motsetningsfull og derfor henga seg til arbeid. Men var han gåtefull? Det blir i hvert fall en påstand som blir hengende. Vi lærer ikke mennesket Nansen godt nok å kjenne i boken til at leseren blir overbevist.
Vogt prøver å knytte sin påstand om ”paradokser” til det han fremstiller som Nansens ”nasjonalistiske og elitistiske, autoritære og antidemokratiske trekk med hans rolle som nestekjærlighetens profet med omtanke for de lidende: flyktninger, krigsfanger, sultofre”. Dette kunne ha vært et spennende grep, men forfatteren setter ikke Nansens liv og virke inni en bredere kontekst – verken opplevelsesmessig, forskningsmessig og samtidshistorisk. Det gjør at Nansens tanker og verdensanskuelse ikke forstås godt nok i samtidens filosofiske og politiske kontekst.
Et kritisk blikk
Bokens noteregister og litteraturliste vitner om et omfattende forarbeid og et høyt kunnskapsnivå om Nansen liv, spesielt den siste delen. Boken har et generelt kritisk blikk for at forfatterens skal kunne tegne et mer ”realistisk bilder” av Fridtjof Nansen. Det er bra. En skal selvsagt ha et kritisk blikk på personen en skriver biografi om, spesielt når mange av kildene er primærkilder. Men forfatterens ambivalente forhold til Nansen og den refererende fremstillingen gjør at boken mister trykk.