Hopp til innhold

Råest humor på Vestlandet?

Humor er et vesentlig element i mange bøker skrevet av forfattere fra Vestlandet. Men hva er det som kjennetegner «vestlandshumoren»?

Få meg på for faen

Vestlandsforfatter Olaug Nilssen er den råeste i sin generasjon, mener NRKs litteraturkritiker Marta Norheim. Her er et bilde fra teaterstykket «Få meg på, for faen», som er basert på Nilssens roman med samme navn og ble satt opp på Det Norske Teatret i 2007.

Foto: Det norske teateret

– Jeg er litt skeptisk til begrepet «vestlandshumor» som litterær kategori, men det er ingen tvil om at det er mange prominente forfattere med vestlandsbakgrunn som dyrker det humoristiske, sier kritiker i Dagbladet Trygve Riiser Gundersen.

At den såkalte «vestlandshumor» finnes, er de fleste enige om, men hva den egentlig består i, er det få som drister seg til å si.

– Flinkere til å skape oppmerksomhet rundt egen humor

Ragnar Hovland

Forfatter Ragnar Hovland har blitt et forbilde for mange vestlandsforfattere med sin humoristiske og vittige skrivestil.

Foto: Holm, Morten / SCANPIX

– Det er mulig vestlendingene har vært flinkere til å bruke sin egen humor som litterært grep. De har i alle fall vært flinkere til å skape oppmerksomhet rundt det, sier Gundersen, som likevel understreker at det virker forenklende å snakke om «vestlandshumor».

De siste årene har en rekke unge forfattere blitt kjente for sine humorfylte fortellinger, og det er ikke til å komme unna at mange av dem kommer fra vestliggende strøk. Eksempler på dette er Agnes Ravatn, Olaug Nilssen og Edmund Austigard.

Felles for mange av de yngste vestlandsforfattere er at de er inspirert av samme mann: den bergensfødte forfatteren Ragnar Hovland. Det har NRKs litteraturanmelder Marta Norheim bitt seg merke i.

– Det er mange unge forfattere som sier at det er Hovland de har lært av, men de fleste har heldigvis også en egen stil. Noen av dem er grovere enn Hovland. Olaug Nilssen er for meg den råeste av alle, sier Norheim, som selv er fra vestlandsbygda Voss.

Hovland har skrevet et titalls bøker innenfor de fleste sjangrene siden debutromanen Alltid fleire dagar fra 1979. Han har blitt særlig kjent for sin tørrvittighet og ironi, og for å blande humor og alvor.

I romanen Ei vinterreise, som er Månedens bok i NRK i desember, skriver han for eksempel selvbiografisk om sin egen kreftsykdom. Boken har blitt beskrevet som «en reise på liv og død, med Ragnar Hovlands særegne humor som følgesvenn». Hovland er i tillegg en av tolv forfattere som kan få P2-lytternes romanpris 2011 .

Bokbloggen: Si din mening om vestlandshumor og se Marta Norheims «Vestlandshumorforfattarliste»!

– Lett å bli «hovlandkopi»

En av dem som har latt seg inspirere av Hovland er journalist og forfatter Finn Tokvam.

Finn Tokvam

Journalist og forfatter Finn Tokvam har latt seg inspirere av vestlandsforfatter Ragnar Hovland. Kanskje litt for mye, innrømmer han.

Foto: NRK

– Hovland bruker humor for å få fram alvoret. Han kan være både absurd og morsom, men det ligger likevel en sårhet i det han skriver, sier Tokvam, som for øvrig også har Hovland som kollega i forestillingen Vestlandsrevyen 2.

I 2005 debuterte han med romanen Tyl sammen med Halvor Folgerø. Tittelordet er et vestnorsk skjellsord, som betyr enten «dum, naiv mannsperson» eller «intelligent tosk».

– Min begeistring for Hovland som forfatter, var faktisk et problem mens jeg skrev boken, forteller Tokvam lattermild.

– Jeg hadde ikke lyst til å etterligne ham, men hans stil er så klar og inspirerende at man lett kan bli en «hovlandkopi».

Ironisk nok var det Ragnar Hovland, som er konsulent i Samlaget, som leste Tokvams og Folgerøs bokmanus.

– Det var absurd å høre Hovland selv si at teksten var litt for «hovlandsk», ler forfatteren.

«Østlandshumor»?

På spørsmål om hvorfor det ikke snakkes så mye om «østlandshumor», svarer Tokvam at det har noe med hvem som har definisjonsmakten å gjøre.

– Østlandshumor heter egentlig bare humor. Det er ingen som snakker om bokmålsforfattere, for eksempel, bare om nynorskforfattere. Det samme gjelder begreper som homolitteratur, kvinnelitteratur, og så videre.

Kritiker Marta Norheim er enig:

– Det er jo minoritetene som vanligvis må definere seg. Mange østlendinger er morsomme, selv om man ikke snakker så mye om «østlandshumor».

Tokvam mener at vestlandshumoren finnes, men er vanskelig å definere.

– Absurditet og underfundighet ser jeg ofte hos vestlandsforfattere som bruker humor. Jeg tror også at det er en mørkere form for humor. Skal noe bli morsomt, må det være vondt.

Man kan selvsagt ikke skjære alle vestlendinger over en kam heller, sier Tokvam, som har turnert i de fleste vestlandsfylkene med Vestlandsrevyen.

Marta Norheim

NRKs litteraturanmelder Marta Norheim mener vestlandshumoren finnes, men synes det er vanskelig å komme med en kategorisk definisjon.

Foto: Marit Hverven / NRK

– Det er forskjellig hva folk reagerer på, forskjellige ting de ler av. Men i grove trekk så er det det underfundige, det frekke og mørke de liker. Skadefryden står sterkt på Vestlandet, tror jeg, sier Tokvam.

– Tuller med de store tingene

Vossingen Marta Norheim synes heller ikke at det er lett å gi et entydig svar på hva som kjennetegner vestlandshumoren.

– Humor har helt klart en lokal farge, men det er vanskelig å si kategorisk hva den består i. Det man kan si er at ordspill og språklig lek er en viktig del av det vestnorske, selv om andre selvsagt også bruker det. Dessuten er vestlandshumoren generelt sett mye råere, sier hun.

Norheim ser ikke bort fra at omgivelsene kan ha noe å si for hvordan vestlendingenes litterære humor har utviklet seg.

– Havet og religion er to dramatiske elementer som de fleste på Vestlandet har et forhold til. Gud, helvete, døden, havet, de høye fjellene; det blir ofte morsomt når man tuller med de store tingene, sier litteraturanmelderen.

– Vestlendinger har rykte på seg for å være gravalvorlige og tungsindige. Kanskje vestlandske forfattere gjør ekstra mye ut av humoren for ikke å gli rett inn i denne stereotypien? legger hun til.

Lov å være morsom?

Ragnar Hovlands humoristiske stil har ført til at han noen ganger har blitt beskyldt for å ta lett på ting. Trygve Riiser Gundersen mener at humor har vært en viktig, men likevel underkjent del av litteraturen i Norge.

– Vi trenger en helt annen forståelse for hva humor betyr, og hvordan humor fungerer i samspill med det alvorlige. Alvoret kommer sjelden like dypt og sjokkerende fram som når det er blandet med humor, sier han.

Gundersen bruker Odd W. Suréns Dødsmåter som eksempel på en bok som er ekstremt dyster, men som man likevel ler høyt av.

– Den ville ikke vært så dyster hvis den ikke hadde vært så morsom – og omvendt, forklarer han.

Bokbloggen: Si din mening om vestlandshumor og se Marta Norheims «Vestlandshumorforfattarliste»!

Kulturstrøm

  • Sangtekster har blitt enklere, mer repeterende, aggressive og selvopptatte

    Et team av europeiske forskere har analyserte ordene i mer enn 12.000 engelskspråklige sanger, på tvers av sjangrene rap, country, pop, R&B og rock fra 1980 til 2020.

    Ifølge studien, som ble publiser torsdag, har sangtekster blitt enklere og mer repeterende. Tekstene har også blitt mer aggressive og selvopptatte i løpet av de siste 40 årene, skriver The Guardian.

    En av forskerne bak studien, Eva Zangerle, understreker at sangtekster kan være et «speil av samfunnet», som gjenspeiler hvordan en kulturs verdier, følelser og opptatthet endrer seg over tid. Studien trakk ikke frem hvilke artister funnene gjaldt.

    Sangtekster
    Foto: AP
  • Harvard fjerner bokomslag laget av menneskehud

    Prestisjeuniversitetet Harvard sier de har fjernet menneskehud fra innbindingen av en bok de har hatt i ett av bibliotekene sine i over 90 år.

    I 2014 ble det oppdaget at en bok var bundet inn med huden til en død kvinne.

    Harvard, som regnes som det eldste universitetet i USA, har tidligere utnyttet interessen rundt bokens morbide historie. Da det ble oppdaget at det var brukt menneskehud i innbindingen ble det omtalt som «gode nyheter for både tilhengere av innbinding med menneskehud, bokfantaster og kannibaler». I et blogginnlegg samme år skrev Harvard at praksisen med å binde bøker i menneskehud tidligere hadde vært forholdsvis vanlig.

    (NTB)