Utenrikspolitikk i digital tidsalder

Ta Halvord Leira, stipendiat ved Norsk utenrikspolitisk institutt, NUPI.

I NRK Dagsnytt mandag morgen gjorde han sitt beste for å ubetydeliggjøre Wikileaks-dokumentene.

- Det er vanskelig å se at det er de store problemene som vil dukke opp, men man vet jo aldri, sa han da han ble spurt om å vurdere innholdet i det som kunne komme fra den amerikanske ambassaden i Oslo.

Han stod ikke alene.

Forskningssjef samme sted, Iver B. Neumann, gikk lenger og mente at rapportene overhodet ikke var unike. Slik har diplomater alltid snakket og forholdt seg til hverandre.

Ny tidsregning?

Han har sikkert rett i at dette har vært kutyme siden Ludvig den 14.s dager, men det er ikke poenget.

Poenget er at dette foregår i sann tid, i enorme mengder og griper rett inn i dagens politiske prosesser, noen i svært avgjørende faser som Afghanistan eller i Den persiske gulf.

Man kan mene mye om lekkasjene fra Wikileaks, men de er definitivt unike.

• Alle Wikileaks-sakene

Og skal man dømme etter Russlands statsminister Vladimir Putins reaksjoner på CNN etter å blitt beskrevet som «Batman» mens president Medvedev var «Robin», så vil i hvert fall ikke forholdet mellom USA og Russland bli bedre.

En fornærmelse i alles offentlighet er noe annet enn en som viskes til en kollega.

• Les: – Putin og Medvedev er «Batman og Robin»

Full åpenhet = totalitær?

Norske politikerne har som de norske utenriksforskerne brukt uken på brannslukking og ubetydeliggjøring.

Norges utenriksminister Jonas Gahr Støre sa etter et møte med sin britiske kollega at han overhodet ikke var interessert i hva som kunne stå i dokumentene som var sendt fra Oslo. Noe jeg tror er en sannhet med modifikasjoner, for å uttrykke meg diplomatisk.

• Les: Regjeringen tar sterkt avstand fra Wikileaks-avsløringer

Talsmann for Frankrikes president, Nicolas Sarkozy gikk lengst. Han mente at et åpent samfunn var et totalitært samfunn.

• Les: Sarkozy fordømmer Wikileaks-lekkasjene

Det er definitivt etiske problemer ved en slik offentliggjøring, og man trenger ikke arbeidet i diplomatiet for å forstå at noen prosesser ikke kan foregå i full offentlighet.

Media har sitt ansvar og må utvise skjønn, kildekritikk og vise seg i stand til å kontekstualisere dokumentene. Men i bunn ligger spørsmål om hvilken vei man ønsker å gå, mot mer åpenhet eller mer hemmeligholdelse.

• Les: Clinton fordømmer lekkasjene

Hemmelighold krigsårsak?

Som de fleste store debatter har også denne vært holdt før. Med sterkest kraft skjedde det etter første verdenskrig, i Paris-forhandlingene etter krigen som skulle ende alle kriger.

USAs president Woodrow Wilson tok til orde i 1919 for en ny måte å drive utenrikspolitikk på. Den skulle være åpen og gjennomsiktig.

Det viktige her er ikke å avskrive ham som en drømmende idealist, men å huske hvorfor han gjorde det:

Han mente at hovedårsaken til krigen var hemmeligholdelsen og det diplomatiske spillet i forkant.

Sannhet med modifikasjoner

Et eksempel nærmere våre dager er USAs invasjon av Irak.

Da amerikanske styresmakter bygget opp saken for å gå til krig i amerikanske medier, spilte de på frykten for masseødeleggelsesvåpen og klarte til slutt å overbevise om at Saddam Hussein utgjorde en reell trussel.

De baserte seg i stor grad på feilaktig eller unøyaktig etterretningsinformasjon som hadde et skinn av troverdighet i offentligheten på grunn av mystikken og hemmeligholdelsen. Det må ligge noe mer bak, må det ikke?

Offentligheten glemmer fort at systemer består av enkeltmennesker som har sine egne interesser og mangler. Et stempel fra myndighetene gjør ikke at noe er sant.

Hemmligholdelse skaper også et annet problem; det danner et sluttet system der man kan tillate seg å være upresis så lenge man holder seg innenfor de interne normene. Det finnes ikke noe utenforstående korrektiv.

• Les: - Denne informasjonen må ikke lekke ut

Åpenhet derimot skaper skarphet. Når du vet at noen kan komme til å kikke deg over skulderen, gir du litt ekstra.

• Siste: Wikileaks jages fra server til server: Frankrike vil forby nettstedet
• Les: Wikileaks fjerna frå Internett

Den vanskelige balansegangen

Vi lever i en digital tidsalder der folket krever å være tettere på beslutningsprosessene, også i utenrikspolitikken.

Demokratiet kan ikke fungere dersom det ikke går an å holde politikerne og systemet ansvarlig for deres handlinger og beslutninger. Det er balansegang her, men det er utenrikspolitikernes oppgave å skille hva som er så viktig at det må holdes skjult, ikke forsøke å gjemme alt bak høye murer.

Hvis ikke det vestlige diplomatvesenet klarer å komme seg styrket ut av turbulensen det nå går gjennom, har det ikke livets rett.

Og til alle verdensvante sjeler som har sett og hørt alt før, til alle dere som synes det ikke det er noen overraskelser i Wikileaks-dokumentene.

Et dokument datert 6. februar 2007 forteller hvordan diplomaten John M. Koenig presset tyske myndigheter til ikke å utstede arrestordre på tretten amerikanere som stod bak kidnappingen av Khaled El-Masri. El-Masri ble feilaktig mistenkt for å være med i Al-Qaida og torturert i fangenskap.

Dette dokumentet avslører ikke en nobel strategisk beslutning, det forteller om en kriminell handling.