Dette er et utdrag fra artisten Lene Marlins kronikk i Aftenposten, som ble publisert mandag kveld. Her forteller hun ærlig om den vanskelige perioden i sitt liv, der hun hadde bestemt seg for å gjøre slutt på alt.
«Da øynene lukket seg, var det liksom greit. Men flere timer etterpå våknet jeg. Helt forvirret, og med en forferdelig smerte. Jeg hadde ikke nok krefter til å prøve igjen. Som var ironisk; jeg var for svak til å dø».
– Kan gå tom for tårer
Lene Marlin er oppsiktsvekkende ærlig i kronikken. Hun forteller at hun var et sted i 20-årene, der hun lå på et iskaldt kjøkkengulv, oppløst i tårer og svak i kroppen. Hun skriver at hun ikke vet hvor mange timer det gikk, men at det faktisk er sant at man kan gå tom for tårer. At kroppen ikke klarer for mye av gangen.
Les hele kronikken her:
34 år gamle Lene Marlin har tidligere snakket om sine psykiske problemer etter gjennombruddet i 1999, blant annet i TV 2-programmet «Hver gang vi møtes». Hun har likevel aldri fortalt at hun prøvde å ta livet sitt, og hun skriver at hun aldri hadde trodd at hun skulle fortelle det heller.
Nå gjør hun det for å hjelpe andre som sliter. Hun råder dem som sliter og har det vondt til ikke å gi opp.
Les også:
– Hold ut litt til!
«Så hvis du som leser dette ikke har det så godt akkurat nå, ikke helt ser hvordan livet noen gang kan bli bedre; vær så snill, hold ut litt til! Tro meg, det er verdt det!», skriver hun i kronikken.
Lene Marlin opplevde en eventyrlig suksess som ung jente. Utad var alt perfekt, men hun opplevde en indre tomhet som bare ble verre og verre.
«Ta sitt eget liv? Du? Som har opplevd de fleste ungdommers store drøm? Som får reise rundt i verden, tjene penger, vinne priser? Hva har du å klage over? Jeg fikk høre at jeg var utakknemlig. Det voldsomme presset, forventningene. Jeg fikset ikke mer»
Hun skriver i kronikken om hvordan hun opplever det som vanskelig å fortelle mennesker som sliter at det faktisk kan bli bra igjen. I slike samtaler bruker hun seg selv om eksempel. Hun forteller om hvordan det var å ligge på kjøkkengolvet, så svak og ufattelig liten og uten å se håp noen steder.
«Når de ser for seg det bildet, og så ser meg sitte der nå i dag rett foran seg, da ser jeg at det synker inn»
Flashbacks fra tidligere hendelser
Lene Marlin forteller i kronikken hvordan hun av og til får flashbacks fra tidligere hendelser, også hendelser hun har glemt. Når bildene kommer, skriver hun, så kan de være voldsomme. Hele kroppen reagerer. Kroppen husker det hodet har glemt, skriver hun.
«Da kommer panikken. Jeg føler meg fanget og får pustevansker. Det går en stund før jeg klarer å si til meg selv at det er minner, og ikke nå. Da roer kroppen seg. Men den stunden det varer, er helt forferdelig.»
I intervjuet med Aftenposten forteller Lene Marlin at hun begynte å skrive på kronikken om sin dramatiske historie allerede for et par år siden, lenger før seerne fikk se henne gråte da Ole Paus framførte hennes låt «Disguise», oversatt til «Masken» i «Hver gang vi møtes» i januar i fjor.
– Jeg er ikke flau over de tårene. Jeg skulle ha grått dem for lenge siden, skriver hun i kronikken.
