NRK.no var lørdag formiddag i kontakt med nestleder i Oslo AUF, Prableen Kaur. Hun var en av de mange livredde ungdommene som måtte flykte fra skuddsalvene på Utøya fredag.
Les også: Her har han akkurat skutt sine ofre
Kaur sier hun nå har fullt fokus på å få samlet pårørende og overlevende i tilknytning til AUF Oslo, og at de vanvittig sterke inntrykkene fra fredag er for tett på til at hun vil snakke om dem.
Smertefull samtale
Hun gir likevel NRK.no fri tilgang til å sitere det hun har skrevet i sin blogg.
Her er noen utdrag av det hun har å fortelle fra dramaet på Utøya:
– Jeg ringte mamma og sa at det ikke var sikkert vi ville møtes igjen, men at jeg skulle gjøre alt for å klare meg. Jeg sa flere ganger at jeg elsket henne. Jeg hørte frykten i stemmen hennes. Hun gråt. Det gjorde vondt.
«Hvorfor skyter politiet på oss?»
Hun forteller at det akkurat hadde vært krisemøte for AUF-leirens deltagere om eksplosjonen i Oslo, da skytingen brøt ut på den vanligvis fredelige øya i Tyrifjorden.
– Jeg sto i hovedgangen da panikken brøt ut. Jeg hørte skudd. Jeg så ham skyte. Alle begynte å løpe. Den første tanken var: Hvorfor skyter politiet på oss?
Kaur så mange andre leirdeltagere som hoppet i vannet for å svømme til fastlandet og sikkerheten.
Selv bestemte hun seg for å spille død.
Så kom mannen, som var kledt i politiuniform, bort til der Kaur og flere andre lå. Han ropte: «Jeg er fra politiet!»
– Noen skrek tilbake at han måtte bevise det. Jeg husker ikke helt hva han sa, men morderen begynte å skyte. Han ladet. Skjøt mer. Han skjøt de rundt meg.
Les videre under bildet
Med senket våpen forlater det som politiet mener er Anders Behring Breivik odden på Utøya. Tilbake ligger ofrene. (Bildet er sladdet.)
Foto: Marius Arnesen / NRKSvømte til tryggheten
Kaur forteller at hun lå der og spilte død i minst en time, oppå beina til en annen jente. Oppå hennes bein igjen lå det to andre jenter.
Etter en time turte hun å vri på hodet for å sjekke om noen rundt henne var i live.
– Jeg så lik. Jeg så blod. Frykt. Jeg bestemte meg for å reise meg. Jeg hadde ligget oppå et lik. To lik lå på meg. Jeg hadde englevakt.
Da bestemte hun seg for å reise seg og legge på svøm – og hun ble etter hvert reddet av en båt. Da ringte hun sin far, og sa:
– Jeg lever. Jeg klarte det. Nå er jeg trygg.
