USA strammer til mot Syria

Av utenrikskommentator Jahn Otto Johansen.

Ikke før var den rent militære kamp om Irak avgjort før Washington rettet sine verbale kanoner mot Syria. Og her var beskytningen samordnet uten den interne rivalisering som ofte har preget USA. President George W. Bush anklaget Syria for å ha kjemiske våpen og for å være lite samarbeidsvillig. Forsvarsminister Donald Rumsfeld sa at syrerne beskyttet rømte irakiske ledere, de hadde sendt "frivillige" til Irak og de støttet terrorisme. Utenriksminister Colin Powell antydet økonomiske sanksjoner dersom ikke Damaskus var mer samarbeidsvillig, men han utelukket egentlig ikke noe. Er Syria neste på angrepslisten?

Syrias unge president Bashar Assad er ikke den drevne og iskalde taktiker som faren. (Foto: Reuters/Scanpix)

Britene bekymret

Kanonaden fra Washington ga en så intens politisk røykutvikling at det britiske diplomatiske brannvern straks rykket ut. Statsminister Tony Blair forsøkte å dempe bekymringene og utenriksminister Jack Straw slo fast at verken USA eller Storbritannia har til hensikt å angripe Syria. Men han tilføyde at syrerne burde være mer samarbeidsvillige, særlig når det gjelder ulovlige våpen. For å vise at de ikke overlot alt til amerikanerne sendte britene en viseutenriksminister til Damaskus.

Besøket ligger på et passe avmålt plan, høyt nok til at det viser at London gjør sin innflytelse gjeldende, men ikke så høyt at det skader Storbritannia dersom samtalene ikke fører frem. Dette må betraktes som preventivt diplomati, ikke direkte utfordrende overfor USA, men tydelig nok. Det diplomatiske klarspråk overlot London til EUs utenrikspolitiske sjef, Javier Solana, som ba amerikanerne kjøle ned ("cool down") retorikken.

Spill eller realiteter

Hva er realiteter og hva er spill i dette? Det ene kan ikke helt løsrives fra det andre. Da George W. Bush lanserte "ondskapens akse", var Syria ikke med på hovedlisten. Amerikansk presse kan nå fortelle at det var bare så vidt Damaskus unnlot å havne i samme dårlige selskap som Irak, Iran og Nord-Korea. Det kan skyldes at syrerne demonstrerte en viss samarbeidsvilje da Bush startet felttoget mot Al Qaida. Likeledes visste selvfølgelig Midtøsten-ekspertene i Washington at selv om Baath også regjerte i Bagdad, var det en helt annen gren av partiet enn den i Damaskus. De to lå i bitter strid med hverandre; under den første Golfkrig deltok syriske styrker på amerikanernes side.

Syria et grensetilfelle

Syria er altså et grensetilfelle i den globale krig mot terrorisme. Damaskus har lenge hatt nære forbindelser med Teheran og begge støtter Hizbollah som er israelernes hovedfiende i Libanon. Hizbollah står bak granatangrep og selvmordaksjoner i det nordlige Israel. Hizbollah-sjef Hassan Nasrallah skal ha et nært forhold til Syrias president, Bashar Assad.

Dersom Bush skulle klare å pasifisere Hizbollah får han et sterkt argument overfor Sharon og kan dermed komme videre med det "veikart" som skal ende med en israelsk-palestinsk løsning. Selv om Bush mangler farens innsikt i Midtøsten-problemene og han ikke har vist samme vilje til å legge press på Israel, så skjønner han at amerikanske interesser i Midtøsten ikke er tjent med at Sharon saboterer.

Hensynet til Israel

Det er påfallende at Israel nå har brutt sin selvpålagte taushet under Irak-krigen. Forsvarsminister Shaul Mofaz sa mandag at Israel hadde en lang liste med krav til Syria, men han mente at disse kunne ivaretas av Washington. Forskeren Hirsh Goodman ved Tel Avivs Jaffe Centre for Strategic Studies mente denne uttalelse var skadelig, men tilføyde at Syria ikke utgjør noen som helst akutt trussel mot Israel. Alle vet at den israelske militærmakt er i stand til å slå ut syrerne i åpen krig. Men den syriske støtte til Hizbollah er en annen sak. Det har vist seg at Hizbollah-terroren ikke lar seg utrydde med konvensjonelle militære midler. Dersom Bush kan gjøre noe med dette, vil Sharon muligens komme med innrømmelser når det gjelder bosettingspolitikken. Det kan være tegn til det.

Er unge Assad like kald som faren?

President Bashar Assad er ingen uskyldighet - han er antagelig ansvarlig for noe av det amerikanerne beskylder ham for - men han er ikke den drevne og iskalde taktiker som faren. Gamle Assad overlevet alt etter at han gjorde kupp i november 1970. Som sjef for flyvåpenet hadde han holdt tilbake sine fly da syriske stridsvogner som intervenerte i den jordanske borgerkrigen, ble bombet. Assad hadde merket seg president Richard Nixons klare advarsel da denne satte 82. Airborne Division i alarmberedskap og sendte den 6. flåte mot kystene av Syria og Libanon. Tar unge Assad amerikanske signaler like raskt?

Pappa Assad hensynsløs, men forsiktig

Pappa Assad var hensynløs og brutal. Han nølte ikke med å slå ned all opposisjon i egne rekker, og han lot tusener av palestinere massakrere da disse ikke ville lydig innpasse seg i presidentens planer. Men Hafez al-Assad tok ingen sjanser. Nederlaget i 1967-krigen hadde gjort ham ytterst forsiktig og beregnende, og selv om han sammen med president Anvar Sadat kom diplomatisk akseptabelt ut av det militære nederlaget til slutt i Yom Kippur-krigen, så trakk han også sine lærdommer av den. Støtte til Hizbollah betydde ikke nødvendigvis at han ville innlate seg på eventyr. Er unge Assad like forsiktig og beregnende? Eller feilberegner han de amerikanske advarsler?

Bashar Assad ung og uerfaren

Bashar Assad har ifølge Midtøsten-eksperter jeg har konsultert vært en skuffelse. Han har ikke gjennomført den dobbelte strategi mange hadde håpet på - interne reformer og en utenrikspolitikk med sikte på fred og stabilitet i regionen. Også faren ble ansett for å være en paranoid som hadde trang til konfrontasjoner, men hans beregnende forsiktighet var enda sterkere. Det samme gjelder muligens ikke unge Assad.

Gamle Assad spilte kynisk på antisemittiske strenger når det passet ham, men sønnen sies å være en primitiv, ideologisk antisemitt. Unge Assad har ikke gjort noen hemmelighet av sin støtte til Hizbollah, mens faren aldri lot seg arrestere på dette punkt til tross for at alle visste at han ga geriljaen konkret støtte.

Slik kunne jeg fortsette listen som erfarne Midtøsten-eksperter opererer med. Jeg nøyer meg med at Syrias president ikke bare er ung, men uerfaren og ustabil og derfor kan begå fatale feilvurderinger som hans far ville ha unngått.

Lytter Bush jr. igjen til de ny-konservative?

Men Damaskus er bare den ene side i konflikten. Hva som skjer i Washington er også noe uklart. Det er ingen tvil om at de ny-konservative i og utenfor Pentagon tar den militære triumf i Irak som et startsignal for videre militæraksjoner. Irak var bare begynnelsen. De skal omforme hele Midtøsten i sitt bilde, om nødvendig med militære midler. Alt bakgrunnsmateriale fra før George W. Bush ble president og særlig etter 11.september 2001 viser at det er slik. Vil han på ny følge de ny-konservatives råd som da han bestemte seg for å gå til krig mot Irak?

Økonomien viktigere enn krig

Det er slett ikke sikkert at George W. Bush følger deres råd i ett og alt. Han kan tillate seg å hvile litt på sine laurbær etter seieren i Irak. Dessuten vet han at det ikke er militære triumfer, men økonomien som skal sikre ham gjenvalg neste år. Hans far var utenrikspolitisk en av de beste presidenter etter annen verdenskrig, men forstod for sent at økonomien var hans achilleshel. George Bush og hans rådgivere feilberegnet syklusene i økonomien. For egentlig var amerikansk økonomi i oppgang helt på slutten av presidentperioden, men det fikk ikke velgerne med seg. Det hjalp Bill Clinton til seier. Clintons sjefsstrateg ble under valgkampanjen berømt for sin uttalelse: "It`s economy, stupid."

George Bush har muligens hvisket ett eller annet i sønnens ører. George W. er heller ikke dummere enn at han skjønner økonomiens avgjørende betydning for gjenvalg. Man skal ikke som mange europeere gjør, undervurdere ham. Derfor er jeg tilbøyelig til å slutte meg til den britiske forfatter og krigstilhenger Paul Johnson, når han skriver at president George W. Bush er for smart til straks å kaste seg ut på nye militære eventyr.