Hopp til innhold

Mali – en kake som kan deles

Se på kartet. Mali ser ut som et par kakestykker. Kanskje fordi landet ble til ved et festbord av europeiske kolonimakter på slutten av attenhundretallet.

Kart over Mali

Tuaregene ønsker et delt Mali. Der de får sin egen stat i nord, Azawad. Nå har islamistene overtatt drømmen, og vell så det.

Foto: NRK

Tomm Kristiansen

De delte Afrika seg imellom og trakk grensene med en kakespade. Frankrike fikk Mali, og beholdt landet til 1960. Nå er kolonimakten tilbake med soldater for å drive islamistiske opprørere ut av det nordligste kakestykket. Det skal være over i løpet av noen uker. Hørt det før?

Narkotikaruter

Den vestafrikanske fredshæren ECOMOG gjør seg klar til å frigjøre Nord-Mali for okkuperende islamister med forbindelser til blant andre Al Qaida. Men de vet at regntida er to måneder unna. Da vil de kjøre seg fast. De må vente til det tørker opp, de vil ikke være på plass før til høsten.

I mellomtiden må de franske styrkene trå gjørma på egen hånd. Malis regjeringshær er demoralisert og dårlig utstyrt. I motsetning til opprørerne.

Hva vil de? Frankrike frykter opprørerne vil utvikle en shariastat, med offentlig pisking, avkappede hender og steining. Musikere har allerede fått dødsdommer.

Gjennom Nord-Mali går dessuten en lukrativ narkotikarute, og er samtidig fritt område for smugling av mennesker. Kanskje finnes det også olje under bakken.

Islamistopprørerne vil gjerne være til stede for å få en eventuell andel. Deres strenge moralske krav omfatter kvinner, tjuver og sex. Men ikke menneskehandel og narko.

Det er derfor ikke rart at FNs sikkerhetsråd har gitt sin fulle tilslutning til den franske innblanding.

Tuaregene

Men har opprørerne noe felles med dem som bor i nord? Tuaregene, selveste ørkenfolket, mørkeblå i huden, er velorganisert og imot staten som ledes fra hovedstaden Bamako der nede i sør.

De er velorganisert og væpnet. De har gått til opprør selv, og de har inngått fredsavtaler. Men de er også årsak til at ytterliggående islamister slapp inn i nord for ti år siden, i kampen mot regjeringen. Nå vil deres frigjøringsbevegelse MNLA samarbeide med de franske styrkene. De har ikke noen tro på sharia.

Men tuaregene utgjør knapt 15 prosent av befolkningen. Halvparten av befolkningen er frigitte slaver. De ble frie for bare ti-femten år siden, og har organisert seg i egne partier.

Flere kommuner i nord har ordførere som er frigitte slaver. De har til nå støttet opprørerne, men Nord-Mali er kjent for en enestående toleranse. De har levd med hverandres konflikter i årevis. Forskere som har bodd i landet og kjenner folk sier at det opprørerne står for er helt «u-malisk».

Timbuktu

Blant de siste nyheter fra Mali er at opprørerne har trukket seg fra oldtidsbyen Timbuktu. Forskerne trekker et lettelsens sukk.

Byen er en sammenhengende kunstskatt. Timbuktu hadde eget universitet for ett tusen år siden, med tre fakulteter: medisin, teologi og jus.

Lærebøkene var papyrusruller fra Midtøsten som ble sendt med kamelkaravaner gjennom Sahara. Rytterne orienterte seg etter stjernene.

En million manuskripter finner i Timbuktu. De som kan tyde dem forteller at her finnes matematikkens og aritmetikkens gåter.

Men en ting kunne de ikke. De visste ikke hvordan man blandet trekull, svovel og salpeter. De kunne ikke lage krutt. Det kan de nå.