De ofrer alt for flamenco-drømmen

– For meg er flamenco alt. Det er livet mitt, det er måten min å være på, det er språket mitt. Det er den jeg er, sier Cristina Hall til NRK.

Dro fra familie og venner

Stålbeslåtte sorte hæler smeller i taktfaste rytmer mot gulvet. Hendene snirkler seg oppover i en stor bue.

Det er 12 år siden 31-åringen fra San Fransisco pakket kofferten og satte kursen mot Sevilla i Sør-Spania.

– Fra min første flamencotime i San Francisco, visste jeg at det var dette jeg ville gjøre, og at jeg ville flytte til Spania. Det var som et lynnedslag. En følelse av at jeg ble født for å gjøre dette.

Siden da har Cristina satset alt på å bli flamencodanser.

– Jeg har ofret hjemmet mitt i USA, familien min, vennene mine og levemåten min. Men det har ført meg til en annen måte å leve livet på.

Hver dag leier Cristina et lite dansestudio i hjertet av Sevilla.

– Det er viktig å øve hele tiden. Du må bli vant til rytmene, til musikken, til sangen. Det er også veldig viktig å leve i kulturen, fordi dansen er en del av det.

Bidro med 6 milliarder

Flamencoen er ansett å være kjernen i spansk kultur. Men det er utlendingene som nå livnærer flamencoen og får den til å vokse, i et kriserammet Spania.

Mens tusenvis av Spanias unge flykter fra arbeidsledighet og økonomiske nedgangstider, kom det i fjor rundt én million utlendinger til Andalucía for å lære seg flamenco. De bidro med rundt 6 milliarder kroner til flamenconæringen, ifølge en studie gjort ved Universitetet i Cádiz.

En av dem er Thetis Misiou. Hun er 28 år og fra Aten i Hellas, og har bodd fire år i Sevilla. Thetis deler leilighet med en gresk venninne og får økonomisk støtte av foreldrene for å leve ut drømmen i Sevilla.

Hver dag trener hun fire timer. Nylig har hun begynt å ta klasser hos en av Spanias største flamencostjerner, Andrés Marín.

– Han er en av Spanias beste artister og en av de mest kjente, sier Thetis.

I tillegg til å turnere verden rundt og samarbeide med Europas største artister innenfor samtidsdans, driver Marín et danseakademi midt i Sevilla. Men i klassen hans er det bare én spansk elev. Resten kommer fra Japan, Frankrike, Sverige, Finland og USA, for å nevne noen.

– Danseakademiet og flamencoen er helt avhengig av utlendingene som kommer. For det er en enorm interesse for flamenco i utlandet. Det er en kunstform som gir mye, og som er rik, sier Marín.

(Artikkelen fortsetter under videoen.)

– Han er et geni

Klassene hans er populære og studioet er fylt til randen av elever. Marin markerer rytmene med å klappe mot en vegg.

– Tarra, trrra ta! Ikke sånn ... Trra ta! Skjønner dere? Marin ser spørrende på danserne foran seg. Han synger, forklarer, klapper og tramper. Det går fort og det gjelder å henge med i svingene. Nær alle i klassen er snart gode nok til å bli profesjonelle dansere.

– Han er et kunstnerisk geni, sier en av elevene.

Andrés Marín er blitt en av Spanias mest anerkjente flamencoartister med sin særegne og nyskapende stil. For ham handler flamenco først og fremst om energi.

– Stilen min er veldig åpen og ikke noe klisjé-flamenco. Jeg mener flamenco har overskredet grensene, og at det ikke handler om hvor du kommer fra, men om å skjønne innholdet og deretter finne sitt eget uttrykk, forklarer Marín.

Han mener at også utlendinger kan bli dyktige dansere. Selv om han erkjenner at det er vanskeligere for dem å få et profesjonelt gjennombrudd.

– Men dette er forretning. De kommer hit og kjøper, men siden drar de hjem og selger. I det lange løp tjener de på det, sier Marín.

(Artikkelen fortsetter under videoen.)

Eneste spanjol

Vanesa Aibar er eneste spanjol i klassen. Hun mener krisa i Spania er årsaken til at det er få spanjoler som lærer flamenco.

– Den økonomiske situasjonen er dårlig. Det koster mye å betale for leilighet, strøm og betale alle utgiftene for å leve. Det krever rett og slett en for stor anstrengelse å betale for en klasse i tillegg, sier Aibar.

Spania er nå inne i en av sine verste økonomiske kriser i moderne tid. Arbeidsledigheten har nådd rekordhøye 27 prosent, mens nær 60 prosent av landets unge står uten jobb.

Krisen har også rammet flamencoindustrien. Myndighetene har kuttet i støtten til kulturoppsetninger og teatre. Det er færre forestillinger og tøffere tider, selv for Spanias største artister. De fleste av dem livnærer seg også på å turnere i utlandet. Flamencoen er blitt en av Spanias store eksportartikler.

– Markedet i utlandet bidrar til å opprettholde flamencoen, sier professor ved universitetet i Cádiz, José Ruiz Navarro.

– Både Japan og Kina har stort potensial for eksport av flamenco, og kan bidra positivt i krisa. Gjennom flamencoen ser vi at et annet Andalucía og et annet Spania er mulig, sier Navarro.

(Artikkelen fortsetter under videoen.)

Vanskelig å nå toppen

Tross slitet, er det få utlendinger som når frem til den profesjonelle scenen i Spania. På en flamencoklubb i Sevilla har Thetis Misou fått sjansen til å opptre.

– Jeg er så nervøs. Jeg har lyst til å gråte, sier Thetis, mens hun nøysomt fester det hvite sjalet til overdelen med små nåler. Lokalet er fylt til randen av mennesker. Musikerne inntar scenen, og så er det Thetis sin tur.

– Det er viktig for meg å få opptre. Det er min eneste sjanse til å få ordentlig erfaring, sier Thetis.

Blant tilskuerne er også Cristina. Etter 12 års innsats, har hun endelig begynt å få jobber i Spania. Til sommeren skal hun danse i kompaniet til Marín. Dessuten har hun vært med på flere flamencooppsetninger på teatre i USA.

Hos flamencoakademiet til Andrés Marín er hun ansett som en dyktig og lovende danser. Likevel, har det vært en vanskelig reise frem til der hvor hun er i dag.

– Det har vært veldig vanskelig å være utlending i Sevilla. Jeg har vært her i 12 år, og i begynnelsen var det hardt. Uansett hvor god du blir, er det alltid et tema: «Ja, hun er god, men hun er utenlandsk».

– Det er ikke enkelt for oss å få jobber. Jeg har blitt fortalt at jeg må endre navnet mitt, farge håret mitt, bli en annen enn den jeg er, men jeg vil ikke være en annen. Jeg vil fortelle min historie, sier Cristina.

Hvorfor blir du værende?

– Fordi jeg elsker det! svarer Cristina og smiler.