Angrepet som fortsatt påvirker Europa

17. september 1939 kunne man høre røsten til den sovjetiske utenriksministeren Vjatsjeslav Molotov over Radio Moskva erklære at den polske regjeringen hadde overgitt sitt folk, og at Polen som stat i realiteten hadde opphørt å eksistere.

Derfor var det nødvendig for Sovjetunionen å gripe inn for å forsvare innbyggerne øst i Polen.

Få dager senere håndhilste sovjetiske soldater på tyske soldater midt inne på polsk jord. Noen måneder tidligere hadde noe slikt vært utenkelig.

For det kommunistiske Sovjetunionen var det nazistiske Tyskland hovedfienden, og de to landene hadde allerede møtt hverandre på slagmarken gjennom å støtte hver sin side i den blodige spanske borgerkrigen fra 1936 til 1939.

På slutten av 1930-tallet ble det mer og mer klart for alle at Europa igjen kunne gå mot krig, bare 20 år etter blodbadet under verdenskrigen fra 1914 til 1918.

Etter Adolf Hitlers maktovertakelse i Tyskland i 1933, rustet nazistene kraftig opp og krevde at den urettferdighet som tyskerne hadde måttet tåle etter 1. verdenskrig, måtte rettes opp.

Tyskland annekterte Østerrike i 1938 og tok etter hvert også kontroll over Tsjekkoslovakia. Nå stod Polen for tur.

Den overraskende alliansen

Verdens første sosialiststat Sovjet-Russland hadde også utviklet seg mer og mer i autoritær retning, og var fra slutten av 1920-tallet kontrollert av en mann, Josef Stalin.

De to store demokratiene i Europa, Frankrike og Storbritannia, forsøkte å finne måter å demme opp for den tyske ekspansjonen, men klarte aldri å få til en avtale med Stalin og Sovjetunionen.

Dermed var det klart for en av de mest overraskende alliansene i europeisk historie – Molotov–Ribbentrop-pakten – som ble undertegnet i Moskva 24. august 1939 av den sovjetiske utenriksministeren Vjatsjeslav Molotov og hans tyske kollega Joachim von Ribbentrop.

Dette var en ikke-angrepspakt, men også en avtale som delte Europa inn i interessesfærer. Og linjen gikk midt gjennom Polen.

Områdene øst for elver som Vistula, Pisa, Narev og San hørte til den sovjetiske siden.

Om morgen 1. september gikk Tyskland til angrep på Polen, formelt fordi polakkene ikke ville gi Danzig-området til Tyskland. Tre dager senere erklærte Frankrike og Storbritannia Tyskland krig, og det som vi i dag kjenner som 2. verdenskrig var i gang.

I første omgang forholdt Sovjetunionen seg nøytral, og Polen kunne konsentrere sine styrker for å møte det tyske angrepet fra vest og nord.

Via diplomatiske veier forsøkte Tyskland helt fra starten av å få Sovjetunionen til å oppfylle sin del av avtalen fra 24. august, men Moskva var på denne tiden opptatt med en grensekonflikt med Japan i øst, og vegret seg for å gripe inn.

Først 17. september tok så den sovjetiske utenriksministeren Vjatsjeslav Molotov kontakt med den polske ambassadøren Waclaw Grzybowski i Moskva og erklærte at Sovjetunionen var nødt til å gripe inn for å beskytte befolkningen øst i Polen, som det het.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Frigjort fra polsk «overherredømme»

Polen hadde etter 1. verdenskrig sikret seg store områder i øst, der store deler av befolkningen ikke var etniske polakker.

I Galicia i sør var en stor del av befolkningen på landsbygda ukrainere, mens i nord var mange russere og hviterussere. Dette var også kjerneområdet for jødene i Øst-Europa.

I mange av byene var polakkene i flertall, og det ble i årene fram mot 1939 ført en relativt hardhendt poloniseringspolitikk overfor de etniske minoritetene.

Dette ble nå brukt for det var verdt av sovjetiske myndigheter, som hevdet at sovjetiske soldater kom for å frigjøre ukrainere og hviterussere fra det polske overherredømmet.

Mange av de ukrainske nasjonalistene så den sovjetiske invasjonen som et steg på veien mot en egen ukrainsk stat.

Det skulle vise seg å bli en lang og kronglete vei, og dagens hendelser viser at man ennå ikke er kommet til veis ende.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Massakren i skogen

Den sovjetiske armeen møtte relativt liten motstand da den rykket vestover inn i Polen, men de polske lokale kommandantene valgte likevel å ta opp kampen flere steder. Likevel var dette en håpløs kamp.

De tyske styrkene hadde allerede tatt kontroll over store deler av Polen, og den polske regjeringen valgte å flykte sørøstover, og etter hvert over grensen til Romania.

Mange polske avdelinger hadde også trukket østover og valgte å overgi seg til de sovjetiske styrkene, som de muligens håpet ville behandle dem bedre enn tyskerne.

Mellom 230.000 og 450.000 polske soldater ble tatt til fange. Utover høsten ble også mange offentlige tjenestemenn i de områdene som sovjetmakten kontrollerte, arrestert.

Våren 1940 bestemte så sovjetiske myndigheter og det hemmelige politiet NKVD seg for å kvitte seg med rundt 20.000 av «potensielle farlige polske elementer».

Det som i ettertid er mest kjent som Katyn-massakren, var et faktum.

Hendelsen skulle skape sår som selv i 2014 ikke er grodd.

Løgnen som ble film

En av dem som mistet sin far i massakren, var den kjente polske filmregissøren Andrzei Wajda. Hans film om hendelsen, «Katyn», ble i 2008 nominert til Oscar.

– Jeg skrev personlig til den russiske statsadvokaten for å be om den juridiske begrunnelsen for at min far ble henrettet, sa Andrzej Wajda i et intervju med NRK i juni 2009.

– Jeg fikk til svar at dette kunne de ikke gi meg fordi det ikke fantes egne dokumenter på min fars sak. Dette er selvfølgelig en løgn for dette jo var en politisk sak, en politisk forbrytelse.

– Dette innrømmet da også den tidligere sovjetiske presidenten Mikhail Gorbatsjov, og hans russiske etterfølger Boris Jeltsin brakte dokumenter om saken til Polen, sier Wajda.

Andrzej Wajda sa at han i dag har et avslappet forhold til Russland og russere, og han var svært glad for at «Katyn» er vist på russisk TV og på russiske filmfestivaler.

• Les også: Film førte til massakre-forsoning

Ble språklig protestområde

Etter 2. verdenskrig måtte Polen godta at grensene i øst – som ble trukket med utgangspunkt i Molotov-Ribbentrop-pakten – ble liggende, samtidig som landet fikk tilført områder i vest fra det slagne Tyskland.

I Sovjetunionen ble områdene vest i den hviterussiske og den ukrainske sovjetrepublikken kjerneområder for hviterussisk og ukrainsk språk, som motvekt mot den sterke russiskspråklige innflytelsen.

Paradoksalt nok kan man si at den ukrainske nasjonalismen som vi i dag ser – som forsøker å bygge en selvstendig nasjon med eget språk og kultur – neppe hadde vært mulig hvis grensene fra før 1939 hadde blitt liggende.

Men vi ser også at Polen har spilt en svært viktig rolle i å støtte Ukraina i nasjonsbyggingen, blant annet som megler når det har stormet som verst i gatene i den ukrainske hovedstaden Kiev.

Historien kaster bitre skygger

Forholdet mellom Polen og Russland har naturlig nok vært preget av svært mye bitterhet etter hendelsene i 1939.

I mange år, da Polen formelt var alliert med Sovjetunionen, ble det nesten ikke nevnt at Sovjetunionen faktisk hadde deltatt militært i delingen av Polen.

I Polen har heller ikke den polske undertrykkelsen av minoriteter i den østlige delen av landet fra 1920 til 1939 vært et tema som det er snakket så mye om.

Og hele tiden lå Katyn-massakren der som et sår som ikke ville gro.

I 2010 så det ut som om det endelig var tid for forsoning.

Men da flyet med den polske presidenten Lech Kaczynski sammen med 95 landsmenn styrtet under landing i Smolensk i Russland, på vei til et minnearrangement nettopp for Katyn-massakren, var det som grumset fra historien veltet opp igjen.

• Alt om: Polens maktelite omkom i flystyrt

Russlands president Vladimir Putin sa i 2009, i forbindelse med markeringen av at det var 70 år siden 2. verdenskrig startet, at han håpet at forholdet mellom Russland og Polen kunne komme dit hvor forholdet mellom de gamle fiendene Tyskland og Russland var kommet.

Men samtidig har det vært en tendens i russisk historieskriving til å skyve til side mer ubehagelige og vanskelige sider av fortiden, som det sovjetiske angrepet på Polen i september 1939.

Det er neppe en god måte å komme videre på i en del av Europa der spenningen er større enn på mange år.